Få dem inn, for faen!

«Gjerrig og snobbete, så fisefint elitistisk». Pernille Rygg kommenterer.

HVORFOR ser det så pinlig ut når Anne Oterholm skal forklare at dameromanen ikke under noen omstendighet får slippe inn i forfatterforeningen? Hvorfor virker det så gjerrig og snobbete, så fisefint elitistisk? Oterholm skal forsvare noe det egentlig burde være mulig å være stolt av - et kvalitetskrav - og så låter det bare patetisk og som hun beskytter en liten klubb som hegner om en utdatert eksklusivitet.

Det er noe nesten heroisk ved iveren etter å holde sånt som en gang het smusslitteratur utenfor det gode selskap. Der står Oterholm, dette skikkelige mennesket, litteraturens fagforeningsboss, og skal forklare hvorfor hun vanligvis er så for at alle forfattere skal behandles likt, bare at noen forfattere er likere enn andre.

Det er ikke en lett posisjon å innta i Norge, der alt som minner om elitisme får det til å vri seg i nasjonens tarmsystem. Oterholm kan ikke en gang si at Ingulstad & co skriver dårligere bøker enn henne, hun må si at de er annerledes . Omtrent som pene mennesker sier om unger de ikke vil at deres egne barn skal leke med.

FOR DET ER UTVILSOMT en smule klasseproblematikk her og ingen i Rimiland har noen vanskelighet med å se det. Dameromanen er underklasse, uansett hvor mye penger den genererer. Dameromanforfatterne har kanskje økonomisk kapital, men ønsker seg sosial og kulturell. Så og si det eneste forfatterforeningen har å tilby dem er prestisje, men det er som kjent mer enn verdifullt nok.

Visst tar foreningen seg selvhøytidelig og en smule latterlig ut i sin folkelige berøringsangst, men det er ikke som imageproblem at opptakskriteriene bør endres. Det er ikke bare fordi det var så flaut å nekte Olaug Nilsen før «Få meg på, for faen». Når dette er en skanse som bør falle, har det med litteraturens og kunstens egen utvikling å gjøre. Og med dens påvirkning av samfunnet.

Forfatterforeningen bør åpne dørene sine for Frid Ingulstad & co fordi nedbrytingen av kvalitetskriterier, sjangerskiller, forskjellene på høyt og lavt, har kommet innenfra kunsten selv. Det er ikke en slags samtidens forfall, noe som påføres den stakkars kunsten fra nivellerte omgivelser utenfor den, der «alt er likt». Det er en prosess kunstnere i alle grener har tatt aktivt og begeistret del i.

GENERASJONER av kulturdebatter har handlet om hva som er kunst, og stort sett har det vært kunstnerne som har villet utvide definisjonene og et motvillig publikum som måtte dras etter håret til ny innsikt eller i alle fall aksept.

Når noe befinner seg på et galleri, er det kunst. Dikt er sånt som er inni en diktsamling. Kunst er det jeg sier er kunst. Dette er ikke definisjoner som behøver være sanne, men de er relevante nok til at kunstnere med godkjentstempel selv bruker dem. Det er ikke tilfeldig at det dermed også er lett å tenke at kunst er det som selger. Hvorfor ikke, når det er så mye annet rart?

- ELITISTISK: Pernille Rygg går hardt ut mot Forfatterforeningens leder Anne Oterholm. Foto: TOM MARTINSEN
- ELITISTISK: Pernille Rygg går hardt ut mot Forfatterforeningens leder Anne Oterholm. Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Kulturoppgjørene med tradisjon og smak er en suksesshistorie. De har pågått så lenge og så grundig at det utvidet horisonten. Ut i det rare, nye og komplekse. Og inn i det folkelige, i populærkulturen. Og dermed også inn i det lett selgelige.

De antiautoritære tradisjonsbruddene kom også til å passe veldig godt med det kommersielle massemarkedet. Det var nok ikke meningen, men det er en del av historien. Det gjelder over hele fjøla: Den viltre seksuelle frigjøringen har også vært fin for pornografene. Opphøyelsen av popkulturen har vært fin for underholdningsindustrien. Alt som smaker av elitisme har blitt dobbelt drept. Først av elitens opprørske barn. Og så av fetterne deres på handelsskolene og i reklamebransjen.

NÅR INGEN GIDDER å spørre det gamle høstutstilling-spørsmålet «er dette kunst» lenger, handler det om at horisonten faktisk er utvidet. Og om en slags slappelse. Ja vel da, så er uforståelige dikt litteratur. Så er merkelige apesmørerier kunst. Vi får prøve da, å gå på utstilling med oppskrift og lese noen diktrader uten å skjønne bæret. Ingen dør av det, det er ikke så viktig hva som er kunst.

Nei. Det er ikke det lenger. Og det er i orden. Det er ikke noe forfatterforeningen skal frykte. Det blir noe subtilt når det som kalles å leke med sjangere og bryte med dem og blande dem er ok, til og med stilig og viktig, mens sjangerforfatteriet selv ikke holder.

Dessuten har vi definitivt kvinnetrøbbel her. Dameromanen har vært den populære sjangeren som viser seigest motstand mot kunstifisering. Mannesjangre som krim,en er for lengst inne. Fantasy-litteraturen også, for tiden skriver svenske Jon Ajvide Lindgren flotte, ville horrorbøker. I billedkunsten har sukkersøtt damekliss gjort seg fint i pop-art, gjør det ennå. Men dameromanen har ikke vært grei med omdømmet til Herbjørg Wassmo og Anne Karin Elstad.

HEKSENE og de rappkjefta bonde- og arbeiderjentene gjør det ikke lettere for Ingulstad & co å slippe innenfor til Oterholm og Ørstadvik. Og det som heter chick lit har ikke helt gjort sitt inntog på norsk. Men forlagene venter i spenning. Chick lit er dameroman, men kulere, yngre, mer samtidig og urban. Middelklasseaktig, altså. Og fremfor alt: bøkene utgis på de store forlagene, der de ordentlige forfatterne vanker.

DET VILLE NOK vært lettere for forfatterforeningen å slippe dameromanene inn, hvis deres egne redaktører alt hadde gjort det. Altså hvis dameromanen i chick litform hadde gjort klassereisen sin, akkurat som krim,en og fantasy-romanen. Men som posisjon er jo det nokså bakpå.

Og enten vi liker det eller ikke, bor vi i Rimiland. Der det enkleste ofte er det beste. I dette tilfellet betyr det medlemskriterier som er slik: to utgitte bøker og ferdig med det. Og så kan kvalitetsorteringen overlates til stipendkomiteenes delikatessedisk, der eksklusiviteten og finsmakeriet skal herske. LES OGSÅ: