Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Få kvinner på forskertoppen

«Jo høyere en akademisk institusjons prestisje er, jo lavere er kvinneandelen. Og ingen er glade for det.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Over hele verden er det det samme: Få kvinner innehar toppstillingene innen akademisk forskning. Bare 14 prosent av forskerne i overordnete stillinger ved offentlige institusjoner og universiteter i USA og Frankrike er kvinner. Og bedre er det ikke andre steder: I Italia synker dette tallet til 11, i Japan til 7, og i Tyskland og Nederland til 5. Dessuten viser det seg at jo høyere en institusjons prestisje er, jo lavere er kvinneandelen. Ved universitetet i Cambridge er f.eks. seks prosent av professorene kvinner, mens landsgjennomsnittet i Storbritannia er åtte prosent.

Det som er nytt og interessant i dag, er at ingen - verken dekaner, universitetsledelser eller nasjonale lovgivere - er glade for denne situasjonen. I Tyskland og Japan vil man at 20 prosent av professoratene skal være besatt av kvinner innen henholdsvis 2005 og 2010. Også i Frankrike har man byttet ut sin tro på liberté og fraternité, frihet og brorskap, med en politikk for parité, likestilling. Siden EU satte i gang sitt likestillingsprogram innen vitenskapen i 1998 og begynte å investere tungt i prosjektet, har medlemslandene kappes om å få høyeste poengsum i kvinner-i-vitenskapen-spillet.

Demokratiske samfunn investerer også tungt i aksjeposten «Den spesielle begavelse» og den beslektede tesen om at fri konkurranse framelsker det enestående - et ideal som ofte kommer i konflikt med regjeringsreformer for å framskynde likestilling. Et eksempel: Den tyske regjeringens forslag om å innføre kvoter for kvinner innen offentlig finansiert forskning har fått mye kritikk, en type kritikk som gjenkjennes fra USAs debatter om positiv diskriminering for å fremme etnisk likeverd - det hevdes at slikt fører til en senking av kvalifikasjonskravene. Andre og «snillere» kritikere i samme leir hevder at kvotering vil gjøre prestasjonene til kvinner som ville ha blitt ansatt uansett, mindre verd og underminere den faglige autoriteten deres.

Men har vitenskapen noen gang vært et meritokrati, en prestasjonsbasert verden? Har vitenskapens standardkrav noen gang vært kjønnsnøytrale? For å beskytte sin bare-for-menn-tradisjon nektet det prestisjetunge Académie des Sciences i Paris i 1910 å gi medlemskap til Madame Curie den første personen noen gang som vant nobelprisen to ganger. Ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin ble den verdenskjente tyske fysikeren Lise Meitner henvist til arbeidslokaler i kjelleren fordi ingen kvinner, bortsett fra vaskekoner, hadde adgang til etasjene over. Barrierene er der fremdeles, de er bare vanskeligere å få øye på: En nylig studie fra Sverige viser for eksempel at kvinner må publisere atskillig flere betydningsfulle artikler enn menn dersom de skal ha håp om å få innvilget pengestøtte fra det svenske vitenskapsrådet. Faktisk har motstanderne av kvotering en tendens til å overse at regjeringer, universiteter og forskningslaboratorier tidligere har brukt kvotering - for å hjelpe menn. Demokratiets framvekst var et toegget sverd: Samtidig som det ble dannet et mannlig meritokrati, ble innflytelsesrike kvinner fra aristokratiet drevet ut av den offentlige sfæren og tilbake til hjemmet. De ble utestengt fra fagområdene sine, og en karriere innen vitenskapen ble en umulighet for dem. De slapp ikke inn ved forskningsuniversitetene før seint i det 19. århundret, og ledende forskningsinstitusjoner hadde strenge begrensninger for hvor mange kvinner som skulle slippes inn helt til på 1930-tallet. Så seint som på 50-tallet sto dette i USA ofte å lese i annonser for vitenskapelige stillinger: «Kvinner behøver ikke søke.»

Heldigvis har likestillingslovgivningen i USA, og liknende lovgivning i resten av verden, nå feid bort de formelle barrierene mot kvinners avansement i vitenskapen. Men vi må ikke glemme at universitetene institusjonelt sett er formet for å passe menns liv. For å nevne bare ett grelt eksempel: Ved det utviklingsbiologiske instituttet ved universitetet i Tübingen har dusinvis av kvinner tatt abort, fordi de var redde for at det å få barn ville bety slutten på karrieren deres.

Enda verre er det at vitenskapens institusjonaliserte kjønnsskjevhet strekker seg inn i selve forskningen og blir en fare for kvinners liv og helse. Store og viktige medisinske studier i USA - inklusive store forskningsprosjekter om virkningen av høyt blodtrykk, røyking og kolesterol på hjerte- og karsykdommer - har utelukket kvinner som forskningsobjekter. I 1992 ble det oppdaget at bare halvparten av de mest vanlige medikamentene i USA var blitt undersøkt med henblikk på kjønnsforskjeller. Det ble deretter lagt fram at kvinners stoffskifte bryter ned paracetamol, som fins i mange smertestillende midler, med bare 60 prosent av den hastigheten menns stoffskifte gjør. På hvilket grunnlag fastsatte man da tidligere den anbefalte doseringen for kvinner?

Utrolig nok førte ikke oppdagelsen av kjønnsskjevheter i forskningen til en umiddelbar nyutforming av nøkkelstudier. Vitenskapens postulerte objektive evne til selvkorrigering slo først inn da lovgiving kom til. I 1986 lagde helsemyndighetene i USA retningslinjer for å sikre at et representativt antall kvinnelige forskningsobjekter inkluderes i all relevant statlig finansiert forskning. Retningslinjene ble sendt ut igjen i 1987 og deretter i 1990 - men til ingen nytte. For å sikre at man inkluderte et tilstrekkelig antall kvinnelige forskningsobjekter i medisinsk grunnforskning i USA, måtte det en lov til, og dette lovpålegget trådde først i kraft i 1993.

Slik våre forfedre ikke var redde for å lage lover som skulle stoppe kvinner, bør vi nå ikke være redde for å lage lover som kan hjelpe kvinner. Å oppheve århundrer med offentlig politikk der formålet har vært å holde kvinner borte fra vitenskapen, vil kreve reformer som er utformet av eksperter og godkjent av ansvarlige myndigheter. Tross alt verken kan eller skal vi forvente at forskningsmiljøene selv på egen hånd skal greie å løse problemer som har dype kulturelle røtter.

Dette betyr ikke at universiteter og forskningslaboratorier skal slippe å ha et selvstendig ansvar. De må tvert imot holde døra åpen for de fundamentale institusjonelle og intellektuelle endringene som målet om å gi kvinner mer plass innen forskning medfører. De må både erkjenne og analysere eldgamle forestillinger som spenner fra ideer om huslige roller og deres forhold til yrkeslivet, til definisjonen av hva kunnskap er, og hvordan forskningens prioriteringer skal utformes. Vi ønsker alle at forskningsverdenen skal anerkjenne dyktighet og være strengt selvkorrigerende, men vi må ikke lure oss selv: Nøktern kjønnsanalyse og en sterk offentlig styring er nødvendig for å sikre at det virkelig blir slik.

Copyright: Project Syndicate, september 2001. Oversatt av Dagbladets språkavdeling.

Hele Norges coronakart