Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Få ting er mer irriterende enn når akademikere skal belære om hvor «maskuline» de har blitt etter en blåveis

Når tynne menn forklarer meg ting om muskler.

Meninger

Få ting er mer irriterende enn når akademikere – som knapt vet forskjellen på en hook og en uppercut – skal belære meg om hvor «maskuline» de har blitt etter å ha fått sin første blåveis.

Når man har tilbrakt hele yrkeslivet sitt på kontor, har man møtt en ikke ubetydelig andel menn uten synlige muskler. Disse mennene har ofte mye å fare med. De er ofte interessante, noen ganger vittige og nesten alltid flinke til å snakke. Noen av de hyggeligste og mange av de smarteste menneskene jeg kjenner, har jeg møtt i slike miljøer. Men kanskje ikke de mest «maskuline».

Her må jeg skynde meg å legge til at heller ikke kvinner på kontor ville ha utmerket seg som påfallende «feminine». Men skulle man nå først hatt en konkurranse, om hvorvidt kvinnene var mer feminine enn mennene var maskuline, så ville jeg kanskje ha svart at kvinnene ligger tettere opp til forestillingen om sitt eget kjønn enn mennene. Selv om det sier mer om at kvinner har utvidet rammene for det feminine i større grad enn menn har utvidet rommet for maskulinitet, enn det sier noe om hva som er «sant».

«Hva betyr det å være mann», spør Jonathan Gottschall i boka «Professoren i buret». Til vanlig er han ikke egentlig professor, han er amanuensis i engelsk litteratur – men alle skjønner at man ikke kan kalle en bok «Førsteamanuensis i buret», og det er uansett ikke poenget. Det sentrale her er at hovedpersonen er akademiker. Han har passert førti, har to døtre og en mage som ser ut som den tilhører en lett gravid kvinne. Jonathan er verken «hard» eller «sterk» som, ifølge døtrene hans, er definisjonen på å være maskulin. Han er, i hvert fall oppfatter han seg selv som, en umaskulin mann. Derfor begynner han med MMA – av mange betraktet som den tøffeste og mest brutale av alle kampsportene.

Opp gjennom årene har jeg med jevne mellomrom blitt oppsøkt av kollegaer som har fått sin første tannbeskytter. De har forklart meg både det ene og det andre om kampsporter generelt og tøffhet spesielt, selv om de ennå ikke har gått en eneste kamp. Derimot har de gjerne lest Nietzsche, som må være den filosofen som oftest blir misbrukt i slike sammenhenger, eller Steven Pinker, som mener det er fordi de er menn de er nødt til å gjøre dette. Ganske mange av disse hyggelig, høyt utdannede mennene har en idé om at dette, erfaringen deres med kampsport, den bør de skrive noe om. For eksempel en bok. Eller en avhandling. For ikke å snakke om begge deler. Gjerne med en eller annen idéhistorisk overbygning om ondskap, estetikk eller kjønn.

Det ene som irriterer meg med sånne folk er det totale fraværet av selvinnsikt. De tror, på ramme alvor, at de kan kompensere fraværet av fighterhjerte, tekniske ferdigheter, taktisk erfaring og fysisk kapabilitet med å stable sammen en akademisk overbygning som skal løfte dem opp i dette nye hierarkiet av fysisk sterke menn. Det andre – som boka til den amerikanske amanuensisen minnet meg på – er den evig insisteringen på at det er fordi de «tross alt er menn» de finner så stor glede i å slåss.

Siden de snakker til meg, som vitterlig har gått langt flere kamper og – om jeg så skal si det selv – har betydelig større ferdigheter, må det bety at de tror jeg er mann. Alternativt at gleden deres skyldes andre ting. Mestring av frykt, for eksempel. Eller evnen til å styre aggresjonen og gi den retning, i stedet for å vende den innover i selvforakt. For ikke å snakke om den helt banale gleden som ligger i å oppdage at det, også for akademikere, finnes andre kroppslige gleder enn å sitte på en stol.

Når Jonathan Gottschall omsider er klar for å bevege seg ut i buret, i en kamp mot en ukjent motstander, oppdager han det de aller fleste kampsportutøvere har erfart: Man kan ha trent opp kroppen. Man har terpet teknikk. Man kan ha forberedt seg mentalt. Men det er ikke nok. Først når professoren står der, mutters alene, for aller første gang – i det buret blir låst og familiefaren står overfor en tjue år yngre motstander – får han vite om han er en fighter eller ikke.

Uten å røpe utfallet kan vi slå fast at Cecilia Brækhus scorer betydelig høyere når hun går inn i ringen i kveld. I Jonathan Gotschalls verden gjør det henne kanskje til mer mann enn han noensinne kan bli. Men det sier selvfølgelig mer om hans forestilling om fighting, enn om hennes kvinnelighet.

Cathrine Sandnes er sjefredaktør i Gyldendal Norsk Forlag. Hun har 13 NM-titler i karate, bronse fra EM i kickboksing og en rekke seire i internasjonale mesterskap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook