FØRST UTE: Delstaten New Hampshire har holdt de første nominasjonsvalgene siden 1920. Utfallet her er viktig. Her taler Donald Trump til velgere i hovedstaden Concord før han registrerer seg som kandidat.
FØRST UTE: Delstaten New Hampshire har holdt de første nominasjonsvalgene siden 1920. Utfallet her er viktig. Her taler Donald Trump til velgere i hovedstaden Concord før han registrerer seg som kandidat.Vis mer

Få velgere med mye makt

Lar du være å spise corn dog i Iowa eller besøke en sliten diner i New Hampshire, blir du neppe president i USA.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Fram til begynnelsen av februar vil de amerikanske presidentkandidatene gjøre nesten hva som helst for deg dersom du er en potensiell velger i Iowa eller New Hampshire. Teorien er at gode resultater i den søvnige midtvest-staten og den lille New England-staten gir avgjørende momentum i nominasjonsvalgene ellers i USA.

New Hampshire har holdt de første nominasjonsvalgene siden 1920. Betydningen av å være først ble for alvor synlig da krigshelten fra andre verdenskrig, Dwight D. Eisenhower, motvillig havnet på stemmeseddelen i New Hampshire i 1952 og danket ut republikanernes storfavoritt Robert Taft. Det snudde dynamikken i valgkampen, og Eisenhower ble president. Gjennom en demokratisering, som startet i 1972, ble partienes røykfylte bakrom enda mindre viktige på bekostning av nominasjonsvalgene. Selv om kandidatene fortsatt formelt velges på partienes landsmøter et par måneder før valget, er derfor utfallet nå nesten alltid klart på forhånd.

I 1976 sørget den da temmelig ukjente presidentkandidaten og guvernøren fra Georgia, Jimmy Carter, gjennom en undergrunnskampanje for å vise hvordan også Iowas caucus kunne utnyttes. Caucus er ikke et valg i tradisjonell forstand, men en type velgermøter hvor kandidatene eller deres representanter kan vise seg fram før møtedeltakerne avlegger en stemme. Carter sov hjemme hos tilhengere og samlet støtte i viktige caucusdistrikter til han vant. Det ga peanøttbonden momentum, og han vant både New Hampshire og hele presidentvalget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Iowa og New Hampshire bare utgjør 1,4 prosent av USAs befolkning, og overhodet ikke gjenspeiler landets totale demografiske mangfold, har delstatene klart å befeste sin posisjon. Resultatene fra valgene de siste tiåra viser at de som endte som partienes kandidater nesten alltid gjorde det bra i én eller begge delstatene. I 2004 vant John Kerry både Iowa og New Hampshire før han ble demokratenes kandidat mot president George W. Bush. I 2008 banket den ferske og relativt ukjente senatoren Obama storfavoritten Hillary Clinton i Iowa. Det ga ham momentum slik at han klarte å komme på en andreplass i New Hampshire før han til slutt vant nominasjonen. Republikaneren John McCain tapte i Iowa før han vant både New Hampshire og partiets nominasjon. I republikanernes nominasjonskamp i 2012 tapte underdogen Rick Santorum med bare åtte stemmer mot storfavoritten Mitt Romney i Iowa etter å ha besøkt alle delstatens fylker i en liten lastebil. I New Hampshire vant Romney soleklart. Deretter klarte Santorum likevel å bruke momentum fra Iowa til å stikke noen kjepper i hjulene før Romney omsider ble partiets kandidat.

Også i år ligger Iowa og New Hampshire an til å bli spesielt sentrale. På demokratisk side leder storfavoritten Hillary Clinton klart på meningsmålingene i Iowa, mens den viktigste utfordreren, Bernie Sanders, leder på de fleste målingene i New Hampshire. Hans viktigste sjanse til å lykkes er å utnytte momentum fra et godt resultat i New Hampshire. Gjør han ikke det, er trolig nominasjonen i Clintons hender.

På republikansk side er bildet langt mer komplisert. Noen eksperter og republikanske strateger spår i amerikanske medier at nominasjonskampen kan vare helt til en kampvotering på landsmøtet til sommeren. Det har i så fall ikke skjedd siden 1976. Kjendisrikingen Donald Trump har ligget øverst på meningsmålingene i et halvt år, men i Iowa kniver han mot en annen outsider, senator Ted Cruz, om de samme stemmene. I New Hampshire har også Trump ledet klart, men her peker trenden på at Chris Christie kan gjøre det spesielt bra og snu en hittil tung valgkamp.

Trump har dessuten trolig penger og medietekke til å drive sin egen valgkamp i lang tid. Samtidig har ikke etablissementet i partiet samlet seg om én kandidat. I stedet kjemper Marco Rubio, Jeb Bush, John Kasich og Chris Christie om mange av de samme støttespillerne og pengene. Dessuten stjeler relativt urealistiske kandidater som Ben Carson, Rand Paul og Carly Fiorina fortsatt oppmerksomhet. De enda mer urealistiske kandidatene George Pataki, Mike Huckabee og Rick Santorum er også fortsatt med som små fluer som kan skape irriterte valgkampbevegelser.

Konsekvensen er at de fleste kandidatene også nå vil sverme intenst rundt Iowa og New Hampshire i håp om å vinne momentum. Men den kompliserte situasjonen blant republikanerne, kan også få noen til å prøve andre veier til nominasjonen. Det kan i så fall bety enda flere VIP-velgere.