Fabel med kvass klo

I disse bedrøvelige Bush-tider glemmer vi lett at USAs historie også rommer en politisk radikal og kjempende arbeiderklasse. Ry Cooders nye album er en bokstavelig talt fabelaktig påminnelse.

CD: Med den røde omstreiferkatta Buddy, den solidaritetsbevisste fagforeningsmusa Lefty og den svarte predikanten Tom Padde som talerør, gitarhogger, plukker og synger Cooder seg på karakteristisk vis inn i den radikale folktradisjonen etter Woody Guthrie (og Pete Seeger), tilsatt en dæsj John Steinbeck. Bitter blues, salt humor og ukuelig optimisme er niste på ferden gjennom klassesamfunnet, der blant annet den grusomme, altetende grisen J. Edgar (Hoover - den beryktede FBI-bossen) omsynges i utilslørte vendinger til tonene fra tre strengevirtuoser: Cooder (60 år 15. mars) og de smått legendariske banjohalvbrødrene Mike (73) og Pete (87) Seeger. Mike er en gjennomgangsfigur på hele albumet og bidrar strengesterkt til den folkelige autentisiteten i konseptet.

Hjerte og hjerne

Med varmt, engasjert underdog-hjerte og klar analyse i fabuleringer og historiefortelling går Cooder inn i småkårshverdagen og kryster ut sine observasjoner. Det skjer med humor og raseri, i dust bowl ballads, railroadsongs, i valse- og polkatakt, til rå skramlemusikk à la Tom Waits, i kampviser og blåtonede ballader. Sitater fra så ulike låter som «Joe Hill» og «Misty» inngår i Cooder-originalene, der så vel sønnen/perkusjonisten Joachim, trekkspilleren Flaco Jiménez og trommis Jim Keltner som kultpianisten Van Dyke Parks og en rekke andre faste Cooder-medsammensvorne gir lyd fra seg i et superfungerende komp. Dermed får den trilogien som Cooder påbegynte med grandiose «Chavéz Ravine» (2005) en like strålende og gripende del to. «My Name is Buddy» handler om fortida, men kan på beste fabelvis oppleves som aktuell samfunnskritikk, og takk og pris for at artister som Ry Cooder og plateselskap som Nonesuch fortsatt finnes og nekter å knele for makta, den være seg markeds- eller Bush-styrt.