LEKEN: Ali Smith er en leken forfatter og en fabelaktig ordkunstner, mener anmelderen.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LEKEN: Ali Smith er en leken forfatter og en fabelaktig ordkunstner, mener anmelderen. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Fabelaktig babbel og rystende fakta i en salig røre

Ali Smith gjør det ikke lett for oss lesere.

Les intervju med Ali Smith her.

ANMELDELSE: Plottet i denne boka er like godt som det er banalt. Miles Garth er i et middagsselskap, han går opp i andre etasje, og inn på gjesterommet. Der låser han døra, og blir.  

Temaet, derimot, er desto mer komplisert.

Om Miles vet vi kun at han er vegetarianer, og ble med i middagsselskapet fordi han uka før traff homsen Mike på et teater. Vertinnen er et skrekkelig fruentimmer. Ved siden av å sette i gang et mediesirkus rundt den fremmede gjesten, kontakter hun sosialarbeideren Anna, hvis mailadresse hun finner på Miles mobil.    

Meningsløs mening
Boka gir vage assosiasjoner til Carl Frode Tillers «Innsirkling». Miles sirkles inn via fire personer som ganske perifert er forbundet med ham. Ved siden av Anna og Mike, møter vi demente May. Hun hjemsøkes av minner om sin avdøde datter, som Miles kjente som barn. Den fjerde fortelleren er en ti år gammel fremmelig liten jente. Det er først da hennes fortelling kommer frem, at boka gir en slags meningsløs mening.  

Det vil si — vi forstår at dette handler om å stå på stedet mil, som den norske tittelen tilsier:

Fabelaktig babbel og rystende fakta i en salig røre

Om livet som går sin gang, men kanskje aldri likevel beveger seg. Om hva som utgjør et menneske. Minnene våre? Om hva virkeligheten består av. Historiske fakta? Hvor ligger så de? I fortiden, fremtiden, under marken vi går på? Og er egentlig det rundt oss virkelig? For, som det heter i boka: «Du kan ikke bare si at internett ikke er virkelig. Jeg har det hjemme.»

Kan språket i så fall fange virkeligheten? Ikke ifølge Anna, som sluttet jobben fordi hun var tvunget til å intervjue asylsøkere, og måtte notere så stenografisk som mulig «hva en mann kunne huske av synet av morens hode som grensevaktene brukte som fotball».  

Alvor og sludder Smith er en leken forfatter og en fabelaktig ordkunstner. Alvor og sludder blander seg, som i det skrekkelige middagsskapet der alle babler men ingen lytter. Og der temaer som selvmord og kunst og tigre blandes i en salig røre.  

Smith skal — med et smil - ha sagt til sin oversetter Merethe Alfsen at boka har så mange interne britiske ordspill at den er uoversettelig. Det er derfor en oversetterbragd at nytelsen ligger i de mange språklige krumspring og ordspill som boka byr på.    

Jeg må likevel innrømme at det tok tid før jeg kom inn i denne boka. Sant og si vet jeg enda ikke helt hva det var jeg leste.

Annet enn at passasjer her var utrolig morsomme — andre nokså rystende. Og at du kan komme langt på en ergometersykkel.