Fabelaktig «Bikubesong»

Sterke skuespillere og regi lykkes stort med Gryttens historier.

TEATER: Å lage teater av fortellinger som dem i Frode Gryttens «Bikubesong» er ikke lett. Men nettopp det er det regissør Lasse Kolsrud og ensemblet på 18 skuespillere og en hund, hjulpet fram av scenograf Bård Lie Thorbjørnsen og et fire mann stort band nå har gjort til gagns. Dette er en stor, norsk satsing fra Det Norske Teatret, og det er blitt en stor, menneskelig, varm og sår suksess.

Godt grep

I Murboligen i Odda bor like mange skjebner som i andre leilighetsgårder, mennesker som kjenner hverandre litt for godt til bare å nikkes i døra, men kanskje altfor godt til å si noe mer. Gryttens skikkelser er alminnelige, på den måten at de alle er spesielle - og det er det unike i dem som får oss til å kjenne dem så godt igjen.

Kolsrud har skåret ned antallet personer, og sikkert flettet fortellingene inn i og over hverandre, ikke ulikt Robert Altmanns film «Short Cuts». Imellom spillescenene kommer sangene fra The Smiths, der Hans Rønningen med presist band bak synger Morisseys sanger som han aldri skulle gjort annet.

I drøye to og en halv time følger vi menneskene i blokka, og det er ikke mulig å kjede seg et øyeblikk. Her er den store Morissey-beundreren med sin døende mor, en stadig mer våtdynket partisekretær på første mai, den hypokondriske moren som kanskje virkelig har kreft denne gangen, sjåførlæreren på den evige sjekker'n - og Norges mest gjennomsnittlige nordmann, rett før hans store øyeblikk på direkten på TV 2.

Det er vekselvis sårt og varmt, hylende morsomt og ubehagelig gjenkjennelig - stort teater skapt av respekt for menneskene, med den særlige respekten som får dem til å vise deg vortene deres også.

Imponerer

Skuespillerne imponerer som ensemble med ualminnelig nedpå og oppriktig godt spill. Her er mange blinkskudd av karakteriseringskunst, og typene treffes presist uten å skli ut i karikaturen. Alt mens musikken smyger seg inn i oss og åpner oss for å ta imot. Den lar oss puste.

Novelleformen gjør at vi ikke får den tradisjonelle, velkjente dramaturgiske oppbyggingen - i stedet får vi glimt, strekninger, livshistorier og episoder som virker sannere enn historiene skapt av underholdningsindustrien. Kanskje var det et lite parti der det sto litt stillere enn ellers, kanskje var det en Smith-låt eller så for mye, men det gjør ikke stort.

«Bikubesong» er viktig, ærlig og simpelthen veldig godt teater.

Man lærer mer om Norge en kveld på «Bikubesong» enn ved å følge med på årets valgkamp. Og oppsetningen gir lyst på mer. Når jeg kommer hjem i kveld, skal jeg sette på The Smiths. Plukke fram boka «Bikubesong» igjen. Og i morgen skal jeg ringe og prøve å få meg en billett til. For så bra er denne forestillingen.