Fabelaktig operaroman

Et glitrende fortellergrep, og en dyp kjærlighet til operakunsten, gjør denne romanen til strålende underholdning.

Tittelen til sin fjerde bok på norsk henter Enel Melberg fra Richard Strauss' opera «Rosenkavaleren». Hun har skrevet en roman der forteller og handling er hentet fra tre av de mest populære operaene på repertoaret: Rossinis «Barbereren fra Sevilla», Mozarts «Figaros bryllup», og den nevnte av Strauss. Opera er en forgjengelig kunstform, der de enkelte oppførelsene uvegerlig går tapt i tida; men handlingen og karakterene består, og det er dette Melberg griper fatt i.

Ringen sluttes

Man bør vite at de tre operaene er knyttet sammen. Handlingene til Mozarts og Rossinis verk er begge hentet fra de Beaumarchais skuespill, og har flere felles karakterer. Melberg lar romanens fortellerstemme være Rosina, fra Rossinis opera, som i forventningsfull kjærlighet gifter seg med sin greve, og som hos Mozarts er den desillusjonerte grevinne Almaviva. (Kronologien går her på karakteren og ikke på operaenes tilblivelsesår). Med en liten vri lar så Melberg Rosina bli marskalkinnen fra Strauss' opera, noe som belegges med dennes sterke kjærlighet til og stadige inspirasjon fra Mozarts musikk; slik sluttes ringen, med en kvinne som resignerer ovenfor livets realiteter. Dertil kommer parallellene i det sterke forholdet mellom Mozart og librettisten da Ponte, som igjen viser seg i Strauss' forhold til dikteren Hugo von Hoffmannsthal; samarbeidet utgjør et høydepunkt i deres kunstneriske virke.

En ren vellyst å lese

Med sitt fortellergrep gir ikke bare Rosina-karakteren oss sin versjon av operaenes handlinger (som på glimrende måte underbygger karakterens modning), men i sin søken etter sin egen opprinnelse er hun også med verkene gjennom tidene, fra tilblivelsen til oppsetningene, der hun bringes til liv av ulike sangerinner og maestroer. Således kan Melberg også la henne fortelle om verkenes skapere, om tida og de sosiale lag de virker i, og om operaens kulturelle status. Gjennom mellomakter og intermessoer lar Melberg også de omkringliggende momentene tre fram: Stendahls kjærlighet til Rossinis musikk, Mozarts skjebne, og nazismeproblematikken i forbindelse med Strauss og utøverne omkring ham, blir sentrale i framstillingen. Romanen er åpenbart skrevet av en med dyp kjærlighet til og stor viten om operakunsten. Melbergs fortellergrep utføres med koloratursangerinnens stilsikre eleganse, og foreningen av fakta og fiksjon er ikke bare praktfull underholdning og forbilledlig informativ, men en ren vellyst å lese.