BOK: Arne Hugo Stølan er ein reindyrka poet som i mine augo er best når han utforskar kva diktet kan vera når det går tettast opp til oss og kviskrar om våre liv med lyden av regn og fråvær. At han med boktittel og tema får oss til å tenkja på krigen, er ikkje noko nytt. Også i «Kildeskrift» (2003) skreiv han sterkt og annleis om krigen, og trekte assosiasjonane finurleg inn i kvardagsobservasjonar: «Fuglene flakset opp og føyk/ gjennom lufta som splinter/etter en langsom eksplosjon.» Tre bolkar

«Invasjonshistorier» er delt inn i tre tydeleg skilde bolkar som tek for seg invasjonstematikken på ulike måtar. Dei to første bolkane er knytt tett saman, i og med at det er tangerande punkt i dei, ein far som har vore i krigen. I første bolken, «Ingen andre steder», møter me ei dotter som først lever saman med denne krigsoppslukte faren som «bærer Stalingrad på skuldrene. /Han bærer krigen inn i datterkroppen./Hun bærer alle tings far gjennom rommene/ut på markene, inn i skogen.», og seinare dreg ho med seg dei tunge inntrykka frå farens forteljingar inn i sitt liv med ein mann