Fabelaktig!

Når jeg leser Eirik Newths bok om framtida, slår det meg hvor lite jeg tenker på den. Heldigvis gjør Newth det.

Den unge, men erfarne fagbokforfatteren Eirik Newth har atter en gang utgitt en bok som formidler naturvitenskap til unge, og har atter en gang blitt Bragepris-nominert. Årets bok «Fremtiden» handler om hvordan naturvitere tror Jorda vil utvikle seg framover, hvilke muligheter menneskene har, og hvordan vi muligens vil utnytte universet, på godt og vondt. Perspektivet ligger tungt på de neste 50 årene, men forfatteren trekker også mulige utviklingslinjer langt, langt utover dét, faktisk en million år fra nå. I korte kapitler tar boka for seg tema som framtidas medisin, utviklingen innen datateknologi, utforskingen av planetene og forlengelsen av menneskelivet. Boka er utformet mye som en skolebok, med faktabokser og små historier i margen, morsomme illustrasjoner og fargesprakende fotografier. Vi får også et «framtidsleksikon», en oversikt over ord som vil bli viktige i det 21. århundret, tre korfattede framtidsscenarier, lister over lenker, bøker og filmer, i tillegg til de sedvanlige stikkordregistrene. Språklig er boka utmerket, pedagogisk er den glimrende. Forfatteren evner å formidle et stort og vanskelig stoff på en enkel og lettfattelig måte. Eksemplene hans er gode, og han er selv ofte til stede i teksten, noe som virker beroligende på en ufaglært, litt utrygg leser.

Optimisme

For en ihuga humanist er det likevel et lite sjokk å møte realistenes verden. Selv om boka tar for seg de store utfordringene menneskene står overfor, eller rettere sagt oppe i, så som befolkningseksplosjonen, matkrisen og energikrisen, bobler «Fremtiden» over av optimisme på menneskenes og teknikkens vegne. For Newth gjør seg relativt raskt ferdig med problemene, før han går over til å fortelle om alle de mulighetene som fins i menneskenes utforskning av naturen, kombinert med en usvikelig tro på vår tilpasningsevne. Hvordan vi vil kunne bruke nye oppfinnelser, og oppfinnelser som er på vei til å bli oppfunnet, for å løse de problemene vi har. For eksempel hvordan nanomaskinen i en fjern framtid vil kunne forvandle alt avfall til råstoff. Hvordan virtuell virkelighet i en nær framtid vil kunne lette hverdagen for psykisk syke. Eller rett og slett noe så prosaisk som at TV faktisk fører menneskeheten tettere sammen og åpner for informasjon, at det utskjelte apparatet faktisk har positive sider - i dag.

Klar styrke

Det er her «Fremtiden» har sin klare styrke: Boka klarer å knytte forbindelsen mellom vår hverdag her og nå, den teknikken vi kjenner, og den veldige framtida, slik at selv humanisten kan skjønne det. Forfatteren spekulerer, men ikke uten kontakt med hva vi nå vet. Og han gjør det slik at humanisten ikke blir vettskremt. Roboter er bra, men de er ikke mennesker, mennesker kan bli maskiner, men ikke uten hjernen, osv. Sakte, men sikkert trekker forfatteren leseren ut på glattisen, mot framtida, slik han tenker på den. Det er verre å følge boka ut i rommet. Men er man villig til å lære, er det også mye å øse av disse sidene, både for ung og gammel. En verden åpner seg, en mulig ny verden. Takk skal du ha!