Anmeldelse: Edvard Hoems diktsamling «Ute, langt der ute»

Fabelaktige dikt

Han skyr ikke det pompøse, Edvard Hoem. Men det funker. Det funker!

DIKTEREN: Edvard Hoem ble i fjor utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragende innsats for norsk litteratur og kulturarv. Nå viser han seg fram i diktene sine. Foto: Morten Rakke.
DIKTEREN: Edvard Hoem ble i fjor utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragende innsats for norsk litteratur og kulturarv. Nå viser han seg fram i diktene sine. Foto: Morten Rakke. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Av romanserien som begynte med «Slåttekar i himmelen» i 2014, og der sjette bind, «Felemakaren», ble utgitt høsten 2020, har Edvard Hoem solgt flere hundre tusen eksemplarer. Når han nå utgir sine dikt i samling, fra 1967 til 2021, i ei bok på rundt 100 sider, kan han ikke regne med tilsvarende salgstall. Men for denne anmelderen står disse diktene som enda sterkere diktning enn romanene.

«Ute, langt der ute»

Edvard Hoem

Dikt

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2021

«Vår egen Shakespeare viser sitt lyriske format.»
Se alle anmeldelser

I et kort forord understreker Hoem at modernismen i norsk lyrikk har gitt oss mange viktige innsikter og strålende dikt. På samme tid har kløften mellom det lesende publikum og det meste av lyrikken blitt større. Men nå, indikerer Hoem, stikker den også hodet sitt fram, den poesien som bruker rim og rytme når det trengs. Og, legger han til, «eg innbiller meg at det finst folk som ventar på den lyrikken og songlyrikken som talar rett til lesaren». Jeg håper han har rett i det.

Hør bare på første strofe av «Stormvarsel», et dikt fra skuespillet Sangjen uti øyå fra 1977:

Vi som bur utmed havet har lært å forstå

kva slags vêr vi kan vente av alle slags tegn:

Når frosken er mørk, og når sjøen er grå,

og når katten og hunden et gras, blir det regn.

Men når havdrønnet høyrest inni sundom,

blir det storm.

Utøya-ofrene

Det er noe suverent med å turnere en klassisk motivkrets slik, mens en ikke nærmere bestemt uhygge ligger der og venter.

«Sorgsalme» ble skrevet i 2011, til minne om ofrene på Utøya. I år ble salmen framført av Edvard Hoems datter Ine Hoem på plata hennes Alt vi har kjært. Dette er den første strofen:

Trø stilt der sorga herjar. La saknet finne fred.

Den største sorg er heilag. I den skal under skje.

Dei veit det, dei som sørger, at dagar kan bli år,

før deira liv kan bera det ingen no forstår.

Gi tid, gi tid til sorga! I dag er nådens tid.

Edvard Hoem er i seg selv en virkelig sanger. Disse diktene synger seg selv. De er helt fabelaktige.

Jeg vil bare sitere mest mulig. Her er de fire siste verselinjene av diktet som har fått gi tittel til de samlede diktene, «Ute, langt der ute, der din tanke møter min», skrevet i 1991:

Kvar gong du vik unna smerta, kvar gong mørker fyller blikket,

blir vi skuggar i eit tusseland der sola aldri skin.

Men der ute dundrar sola, langt der ute lyser havet.

Leit og finn meg, lengst der ute, der din styrke brenn i min.

Shakespeare

Han skyr ikke det pompøse, Hoem. Men det er ingen tvil om at det funker!

Alt i boka er ikke like rytmisk. Alt er heller ikke på rim. Her finner vi for eksempel diktet holdt ved Kolbein Falkeids båre 2. juli 2021, som åpner slik: «Kolbein er død, men Kolbein er ikkje borte. / Aldri har vi sett klarare enn no, / kven han var, og kva han ville oss.»

Unn Falkeid, datteren til Kolbein, har skrevet etterordet til denne boka.

Av alle Shakespeare-gjendikterne til norsk setter jeg Edvard Hoem høyest. Og han viser de samme kvalitetene i sine egne dikt. La meg si det slik: Med dikt tunge av rim og rytme viser vår egen Shakespeare sitt lyriske format.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer