Fabrikkens kultur

Provoserende studie om interessant emne.

BOK: Forfatterkollektivet, seks menn, har tilsynelatende valgt et offensivt perspektiv for sin volumiøse studie av fabrikken som fenomen. Det har valgt bort de opplagte tekniske, økonomiske og sosialhistoriske innfallsvinkler, og foretrukket å betrakte maskiner, teknologi og fabrikker som kulturprodukter. Dette er frekt og en bevisst provokasjon. Er det mulig å forstå det som kalles fabrikkens idéhistorie uten det tekniske, økonomiske og sosialhistoriske perspektivet? Er det legitimt å gjøre hva som helst til estetikk og kulturhistorie?

Habermas på vrangen

I sin samfunnsanalyse fra 1981 argumenterte filosofen Jürgen Habermas for at systemverdenen, den økonomisk-tekniske og administrative verdenen, kolonialiserte livsverdenen. Altså at de områdene av virkeligheten som var preget av målrasjonalitet la under seg områder som angivelig ikke skulle være preget av mål/middel tenkning.

Barnearbeid som kultur?

I boka gjør forfatterkollektivet det motsatte. De betrakter fabrikken nærmest som et estetisk objekt. Fabrikken betraktes som tankeform og metafor, arkitektur, bilde, design. Videre byr boka på kapitler om fabrikken og musikken, fabrikken og litteraturen, fabrikken og stedet og fabrikkens landskaper.Selv om forfatterkollektivet har sagt hva de har valgt å gjøre, må det stilles spørsmålstegn ved relevansen og legitimiteten av valget. Hvor relevant er det å vrenge Habermas og gå inn i det målrasjonelle feltet med en ikke-instrumentell logikk. Kan denne omvendte kolonialiseringen forsvares, og hvor langt kan man tillate seg å gå i denne retningen? Er det all right å betrakte for eksempel slaveriet i sørstatene i USA bare som kultur? Er det legitimt å anlegge en betraktning som ser på barns fabrikkarbeid i industrialismens barndom i Norge eller i den tredje verden i dag, som kultur? Hvor går grensen for det man kunne kalle «kulturaliseringen»?Spørsmålet som hele tida presser seg på er om ikke dette kulturperspektivet innebærer en fare for å estetisere den undertrykkelsen og utbyttingen som har skjedd og skjer i regi av fabrikken. Dessuten kan de estetiske sidene ved fabrikken stå i sentrum for en undersøkelse uten at den sosiale siden utelukkes. Det er tilfelle i Jørgen Bonde Jensens uforliknelige «Carlsberg. Et københavnsk drømmebillede», som analyserer det verdensberømte bryggeriets arkitektur.

Mangel på helhet

Hvorfor bør det anlegges et humanistisk, kulturelt eller filosofisk perspektiv på fabrikken? kunne man spørre forfatterkollektivet. Er det ikke fordi det kulturelle perspektivet ikke utelater noe, men er forpliktet i forhold til helhet og totalitet? Det er jo nettopp av den grunn det humanistiske perspektivet er overlegent det økonomiske og det teknisk naturvitenskapelige. Dessuten respekterer det områdenes særegenhet. Det koloniserer ikke, eller bør ikke gjøre det. Forfatterkollektivet tyr i forordet til såkalt analogislutning, av mange regnet for kroneksempel på slett tenkning. Det argumenteres for at det arbeidende mennesket også er det fortellende menneske fordi produksjonen i en fabrikk likner på den klassiske strukturen i en fortelling. Denne sammenlikningen er i beste fall grunn, men den underslår også det faktum at den kapitalistiske produksjonen som har skapt fabrikken i sitt bilde, er en fortelling uten slutt. De fysiske uttrykkene for dette er nattarbeidet, den døgnkontinuerlige fabrikken og roboten.

Uredigert

I tillegg til forfatterkollektivet på seks har ni andre personer levert stoff til boka som har 49 kapitler. Den er delt i tre hoveddeler: ideer, bilder og steder. Det er prisverdig at forfatterkollektivet har forsøkt å skrive dette sammen til én tekst som skal være lesbar for mange. Boka er vellykket når det gjelder å produsere en innenfor sine rammer problematiserende, nyanserende og tekst som er lesbar for mange. Dette er ingen liten prestasjon.Men på et annet punkt har forfatterne mislykkes, teksten framstår ikke som et fremadskridende hele. En myndig redaktørhånd hadde kunnet gjøre underverker med dette manuskriptet. Gjentakelsen er tallrike. Det er ikke nødvendig at det på side 416 skal stå en slik selvfølgelighet: «En fabrikk er grunnleggende sett et sted der det foregår materiell produksjon.» Når man ser på alle de utallige likegyldige sakprosautgivelsene, er det fryktelig trist at ei bok med et emne som ville ha kunnet interessere og engasjerte mange, og som fra forlaget er gitt en så delikat form, er blitt så mislykket. De faglige innvendingen til og diskusjonen av denne boka vil kunne fylle, ja, faktisk ei hel bok.