LIVSHISTORIEN: Facebook er vår nye arena, vår nye møteplass, vårt private utstillingsvindu, akkurat slik sjefen sjøl, Mark Zuckerberg forutså.
Foto: Reuters
LIVSHISTORIEN: Facebook er vår nye arena, vår nye møteplass, vårt private utstillingsvindu, akkurat slik sjefen sjøl, Mark Zuckerberg forutså. Foto: ReutersVis mer

Facebook-fella

Gleden over å treffe gamle kjente på Facebook blir ofte en stor skuffelse, skriver Jane Throndsen.

Var det alt? La oss snakke om noe interessant, la oss snakke om MEG.

Hele 20 år var gått siden vi delte drømmer, studietid og en bitteliten leilighet på Majorstua. Hun sang som en engel, var smart og pen og flink til å ha lydløs sex. Alt dette visste jeg fordi hun hadde kjæreste  — og stua var vårt felles soverom —  og om kveldene snakket vi om livet og framtida.

Vel, inntil jeg syntes fortida på Kongsberg var mer forlokkende etter måneder under samme tak. Tok en pause fra Blindern, henne og tok fatt som lærervikar i Sølvbyen. Sånn skiltes våre veier mens 90-tallet venta i vintermørket.

Vi blandet ikke blod, ble ikke bestevenner, men jeg har ofte latt tankene rusle hennes vei. Som med henne som så mange andre folk fra en svunnen tid. De finnes på Facebook.

En sein kveld så jeg venneforespørsel fra kjæresten hennes fra den gang. Jeg husket mest lyden av ham, med blandet fornøyelse. Jeg svarte JA, og fant kona hans. Det var henne! Med sangen og vestlandsblod. Endelig.

Kanskje hadde vi sluppet hverandre for tidlig i livet? Kanskje vi kunne møtes, veve vennskap, drikke vin, le og fortelle hverandre små hemmeligheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tostemt, i full harmoni, mest dur og kanskje dele litt moll. Vi ble FB-friends og så kom meldingen «Hei Jane. Så stas å høre ifra deg. Sannelig har det gått mange år siden Majorstua-tida, og livet har fart vel med meg. Det er jeg glad for. Facebook-kontoen blir ikke så mye brukt lenger — nå er det twitter som gjelder. Jeg oppretta konto i sommer, og nå har jeg fått bittelitt twitter-dilla. Ser deg gjerne der også om du er inne. Meg finner du på @.....Håper du og dine har det godt, og ser fram til å følge deg her på fb.»

Det store MEG slo imot meg som en hockeypuck på vill ferd på publikumstribunen. Slo ut to tenner og jeg kjente blodsmak i munn. Smilte vemodig og tannløst mot dataskjermen som kjempet mot slitne batterier og med å holde lyset på. Jeg kjente meg med et så trøtt. «Nå er det twitter som gjelder!»

Javel, men hva med livet selv. Hva gjør deg glad? Finner lykken dagene dine? Nei, det har vi ikke tid eller evne til å fortelle om. Jeg hører lyden av støvsugeren. Den som suger opp navlelo. Som trykkes ned i tastaturet og blåses ut på nett. Til alle våre «venner».

Et møte etter så mange år. Gjennom Facebook fant vi hverandre. Og det føltes tomt. Som når du har spist for mye godteri på lørdag, som når du har sett verdens dårligste amerikanske film. Tomt som når du har vært på fest og bare surfa overflate og fasade. Da jeg sovna den kvelden blinka tittelen på Bob Geldofs selvbiografi fra 80-tallet mot meg: «Var det alt?»