«Facebook-Høgre» er farlig!

Advarsel til papiravisenes debattredaktører og ideologiparkerte sekstiåttere.

||| «OG DER SITTER DU — på Facebook.» Kona uttaler det siste ordet med ekstra bebreidende tyngde. Som om jeg er tatt på fersk gjerning. Å sitte med hue i fjesboka er jevngodt med å skofte arbeid, forsømme familien, unndra seg virkelig menneskelig kontakt — kort sagt logge seg ut av voksenlivet, med alt det innebærer av ansvar, mening og samvær.

Men min kone forstår meg ikke. Hun forstår ikke Facebook heller. «Hallo!» glefser jeg tilbake. «Det er faktisk noen veldig interessante debatter her!»

DET MINNER om klassikeren blant bortforklaringer av dårlige medievaner: «Jeg leser Playboy bare på grunn av artiklene.» Men selv den spøken hadde sitt på det tørre. Playboy trykte noveller av Nabokov, P. G. Wodehouse, Margaret Atwood. Dybdeintervjuer med Malcolm X, Jimmy Carter, John Lennon. Litteratur og journalistikk i verdensklasse. Men helt umulig å selge til den opplyste norske venstresiden, som bare leste midtsidene — slik fanden leser bibelen.

Så også med Facebook. Nettsstedet tilfredstiller mange «lave» behov. Blotting, kikking, sladder og sludder. Men har ikke noe skjedd med samtalenivået på verdens største nettsamfunn? Kanskje er jeg sent ute. Kanskje smiler du: «Å, du har oppdaget internett. Her har vi drevet med diskusjoner og informasjonsdeling i 15 år.» Javel. Men Facebook skaper nå profiler av sine egne profiler — publisister, ordstyrere og nettverksledere som utfordrer tradisjonelle medier, simpelthen ved å gjøre det gøy igjen å debattere politikk, økonomi, kultur, livssyn, forskning. Meninger trenger infrastruktur og Facebook leverer varen. Det er den nye borgerlige offentligheten, uten støv og filter.

TREGT, TAMT OG TRANGT. Slik oppleves nå avisenes debattsider. Du skriver en kronikk og får til svar: «Vi leser og vurderer. » Du sender en replikk og ser den på trykk uka etter. Hvem gidder å delta? Eller lese? Nivået er lavere enn på Facebook. Du vet hva du får: en sjangerbestemt «seriøsitet» som egentlig bare er veslevoksen og småborgerlig. Innlegg så gjennomtenkte at bare forbehold er igjen. Offisielle uttalelser fra representanter — for organisasjoners, partiers, gruppers særinteresser og omdømmebehov. På Facebook derimot,
er alle uavhengige, terskelen lav, tonen kjapp, det skytes fra hoften. Men det blir ikke vill vest, som så ofte i nettavisenes kommentarfelt. Facebook aktiverer flinke folk på en avspent måte, lar dem leke med tanker og viten utenfor vante meningspakker og ideologifelleskap.

TA «HJERNEVASK»-DEBATTEN. Full pupp i avisene. Men diskusjonen på seriens åpne Facebook-gruppe var bredere, dypere og morsommere — med større nærhet til programmet, programskaperne og problemstillingene. Inn fra høyre kom realister med faglig tyngde og polemisk brodd. Nivået skremte bort endel «vanlige » folk, men tusener av «bystanders» fikk fremragende voksenopplæring ved å klikke på linkene og følge trådene. Gruppen ble en unik kontaktflate mellom engasjerte kultur- og naturvitere. Mange brukte halve dagen inne på siden. Og de behøver ikke engang få abstinenser, da nettstedet fortsatt bugner av aktuell populærvitenskap om menneskeartens hvordan og hvorfor.

ELLER TA JON HUSTAD. Historiker, forfatter, tidligere journalist i Klassekampen og Morgenbladet, nå i Dag og Tid. Men bedre kjent — i engere kretser — som «Kongen av Facebook». Hustad har gjort sin egen FB-vegg til landets mest levende, informative og underholdende debattforum. Ingen liten mediebedrift av en selverklært «konservativ vestlandspopulist med ny-reaksjonære trekk».

Å trigge lange nettdiskusjoner flere ganger om dagen fra sin egen pc, krever kunnskap, oversikt og arbeidskapasitet. Det hjelper også med talent for infamitet og provokasjon. Du kan ergre deg rødgrønn når Hustad rir sine kjepphester om Midt-Østen, islam eller velferdsstaten, men du merker også at dine grunnholdninger blitt satt på en sunn prøve. Du kan gå lei av arrogansen og sarkasmene, men vidd og humor lar seg ikke motstå. I alle fall blir du klokere, da Hustads FB-venner teller noen av landets skarpeste meningsytere, som også tør motsi verten. Hustad slipper bare 100 rundt sitt virtuelle kafébord, og det serveres øl.

VENSTRESIDEN kan selvsagt ikke sitte rolig å se på undergravende virksomhet i lukkede nettverk. Morgenbladets kommentator Marit K. Slotnæs mener Facebook bare gavner narsissister, borderlinepersonligheter og Jon Hustad. «De såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på.» Brukerne snakker nemlig med folk de er enige med, og sier stygge ting bak andres rygg. Sånt skjer
ikke på Litteraturhuset. Slotnæs kan også forsikre at hennes analyse ikke bygger på egne erfaringer med skadelige medier. «Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook- profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer.»

Klassekampen har gjort sin egen vri ved «avsløre» Facebook som arnested for den nye høyrebølgen, bestående av «edderkoppen» Hustad, hans nære venn Halvor Fosli, skribent Bjørn Gabrielsen (ikke på FB!) og hjernevaskerne Eia/Ihle. Artikkelen i seg selv var ikke så demoniserende, men alle vet hva høyrestemplet betyr i norsk venstreradikal tradisjon: en avviker, en paria, en person som bare kan tas på alvor som problem eller trussel.

HVORFOR SÅ AVVISENDE og mistenksom overfor typer som er langt flinkere til å diskutere enn å misjonære, langt mer opptatt av å korrigere ensidighet enn å danne nye bevegelser? Kanskje er det nettopp diskusjonsmåten som virker truende. For hva er en norsk venstreintellektuell eller en sosialdemokratisk sekstiåtter anno 2010? Alt for ofte en person som trives i stabilt sideleie, på godhetens høye topp, hevet over realiteter og konsekvenser.

Denne posituren kan funke i TV- og avisdebatter. Men på Facebooktråder avkles floskler, unnamanøvre og hersketeknikker. Du må argumentere og dokumentere. Dine meningsmotstandere leser utenlandsk presse, spiser kjønnsforskere til frokost og gir deg ikke fred før du har gjort hjemmeleksa.

Kanskje er det også skummelt at Facebook-profiler snakker sammen over ideologiske gjerder. Man bonder selv om man krangler. Og hva oppdager man når fakta og perspektiver sirkulerer mer spontant? At uenigheten i politiske kjernesaker er mye større blant intelligente folk på venstresiden enn det almennmedia gir inntrykk av. Og det liker de dårlig. Flere av «høyreavvikerne » og «kulturkjemperne» er frafalne sosialdemokrater. De føler ikke de har forlatt venstresiden, men at venstresiden har forlatt dem.

Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder. Også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys.
Foto: Nina Hansen/Dagbladet
Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder. Også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys. Foto: Nina Hansen/Dagbladet Vis mer