NY POLITIKK:  Statsminister Erna Solberg på Slottsplassen etter regjeringens første statsråd. Foto: Christian Roth Christensen, Dagbladet
NY POLITIKK: Statsminister Erna Solberg på Slottsplassen etter regjeringens første statsråd. Foto: Christian Roth Christensen, DagbladetVis mer

Facebook-politikk

Det virker som en overraskelse for noen, men de blåblå vil føre en annen politikk enn de rødgrønne, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Det tok ikke lang tid etter at de nye statsrådene var kjent, før gamle kronikker og intervjuer ble hentet fram til sjokk og skade. Det var bare å google navnene, så rant sitatene inn.Den som hadde savnet SV på plenen, fikk endelig Frp lenket fast i en bomring.
Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) mener at norsk landbrukspolitikk er reinspikka kommunisme, og at selv Høyre har gjort knefall for landbrukslobbyen. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp) er skeptisk til at barn får lest «homoeventyr» i barnehagen. Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) mente i sin tid at pensjonsreformen, som han nå har ansvar for å gjennomføre, var «tidenes velferdsran».

Det er ikke overraskende at Frp-ere var de første som havnet i flomlyset, men det er overraskende at noen lar seg overraske. Både på disse og andre områder har partiet i alle år vært høylytt kritisk til vekslende regjeringers politikk. Som et fløyparti i evig opposisjon, har de sjelden spart på kraftsalvene, heller ikke overfor Høyre og Erna Solberg.
Den avgåtte landbruksministeren, Trygve Slagsvold Vedum (Sp), sa lakonisk at han ikke hadde ventet å bli erstattet med en Frp-minister fra Oslo. Men hva hadde han egentlig ventet? En Høyre-mann fra Løten? Den nye regjeringen har varslet store endringer på hans felt som på andre. Det gikk partiene til valg på, og det fikk velgernes støtte.
Av de rødgrønne statsrådene, var det nok bare Ola Borten Moe som kunne vente å bli bønnhørt, da han oppfordret etterfølgeren Tord Lien til å gjøre akkurat som han ville gjort.

De fleste av sitatene som nå sirkulerer, er ikke hentet fra ubetenksomme Facebook-oppdateringer, men uttrykk for reell politisk uenighet og forskjeller i kultur og verdisyn. Det er et regimeskifte som utfordrer den synlige delen av det offentlige ordskifte, hvor uenigheten ikke har vært like skarp og vulgær. Du snakker ikke nedsettende om homofile, muslimer og kvinner hvis du skal i regjering. Du kaller ikke hjelp til syriske flyktninger for «lumpent» og «freidig». Men det gjør man nå. Bli vant til det.

Likevel vil tidligere uttalelser forfølge regjeringen i lang tid. Ikke fordi de er oppsiktsvekkende, men fordi de ikke vil bli fulgt opp. Mange vil bli skuffet de neste åra, både de håpefulle og de fryktsomme. På lengre sikt kan det være en større utfordring for Høyre enn for Frp. Høyres kritikk i opposisjon blir oppfattet som politikk, mens Frp's betraktes mer som en usammenhengende ønskeliste. Det skyldes at Høyre har erfaring fra regjering og derfor burde vite hva som lar seg gjennomføre, hvordan og hvor raskt.
Høyre hadde derfor troverdighet da partiet etter 22. juli-kommisjonen brukte ordet gjennomføringskraft. Prisen er at nå må partiet vise at det selv har det. Erna Solberg må gjennomføre. Når Bent Høie går løs på helsevesenet, forventes synlige resultater; ikke bare i den akutte krisa ved Ahus, men når det gjelder køer, organisering og behandlingstilbud. Det samme gjelder eldreomsorg, arbeidsliv, samferdsel og skole.
Få av områdene er lette å endre uten radikale grep som vil vekke motstand fra fagbevegelsen, interessegrupper og de ansatte. Ingen bør forundres om Høie innen kort tid, konfrontert med en tåredryppende TV2-reportasje fra helsevesenet, vil høres ut som sin forgjenger. Mens forgjengeren etter like kort tid vil høres ut som Høie i opposisjon.

Mange forveksler effektivitet med politikk, et regjeringsskifte med skifte av konsernsjef. Solbergs regjering er full av effektive statsråder og få utpreget ideologer, som truer det bestående i rene ordelag. Spørsmål om innvandring, likestilling og andre verdispørsmål skaper hissige debatter, men de store endringene skjer under radaren og gjennom regjeringens daglige arbeid.
Det har Solberg til felles med Stoltenberg. Hun vet at slagene som vil skape mest støy i Stortinget og i pressen, ofte er de som på lengre sikt betyr mindre. Hun kan tape løftet til KrF om legers reservasjonsrett, hvis hun får på plass OPS i samferdsel og større privat innslag i helsesektoren.

Det er slett ikke sikkert at landbruket har så mye å frykte av Listhaug. En regjering som vil snu opp ned på kommunesektoren, bryr seg ikke om ostetollen. Eller om hva Frp-ere har ment en gang.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook