Fadime og vi

Tirsdag var det ett år siden den 26 år gamle svenske statsborgeren Fadime ble drept av sin egen far.

I DEN anledning utkom Unni Wikans bok For ærens skyld. Fadime til ettertanke . Samme dag besluttet Eidsivating lagmannsrett at en drosjesjåfør ikke kunne straffes for seksuelle overgrep mot en psykisk utviklingshemmet kvinne - fordi han bare hadde bodd 12 år i Norge. Han kom hit fra Midtøsten da han var 10 år. Antirasistisk senter mente at det tvert imot skulle ha vært skjerpende at han har bodd i landet så lenge. Både frikjennelsen og reaksjonen fra Antirasistisk senter viser hvor høyaktuell og betimelig Wikans bok er.

WIKANS utgangspunkt er det umulige spørsmålet om hvordan en far kan drepe sitt barn, og om hvordan Fadimes mor først kaster seg mellom pistolen i hånda til sin ektemann og datterens kropp, for så i rettssaken å vitne for sin ektemann. Besvare det kunne kanskje Dostojevskij ha gjort; Wikan gjør det prisverdig klart at vi ikke kommer i nærheten av problemets kjerne så lenge vi nøyer oss med moralsk og juridisk fordømmelse. Et faktum forsvinner ikke gjennom fordømmelse. Det må forsøksvis forstås.

WIKAN fulgte straffesaken mot Fadimes far gjennom to rettsinstanser. Og hun ble selv rystet over at hun kunne føle sympati med mennesker hun ikke ville sympatisere med. Misforstå ikke. Wikan mener dommen mot faren var den rette: livsvarig fengsel. Likevel, det er mennesker, ikke monstre som sto bak forbrytelsen. Wikan skildrer hvordan æresdrap og andre overgrep mot medlemmer i egen familie kan presse seg fram der staten er ikke-eksisterende, eller oppleves som fiende. Ivaretakelse av retten er overlatt til klanen. Dermed blir retten privat, og den enkelte fratas sitt privatliv og lever og dør for fellesskapet.

HOS OSS er den enkelte, ikke familien, rettssubjekt. Unge kvinner som Fadime blir slagmark i konflikten. Dette er ikke en «kulturkonflikt» i alminnelig betydning, det er en rettskonflikt. Selv om rettsregler og lover vokser fram på kulturens jordbunn, representerer de noe annet enn kultur: Loven stiller alle likt, kulturene er forskjellige og tilhører individene. Så kommer noe i tillegg: I det flerkulturelle samfunnet betraktes lett kulturen som verneverdig, ikke individet, noe Wikan her som i andre bøker protesterer mot. Men Eidsivating lagmannsrett frifant 22-åringen: Han «visste» angivelig ikke bedre, på grunn av sin kultur. Antirasistisk senter så rasismen i dette, og reagerte.

FADIMES foreldre, slik Wikan skildrer dem, levde avsondret fra det svenske storsamfunnet, og betraktet sine barn som sin eiendom. Det krever langsiktig dialog og praktiske eksempler på at staten er til å stole på, for å slå en bresje i den familieorienterte rettsoppfatningen og etter hvert dreie den i individorientert retning. For barna er svenske eller norske.

DET FØRSTE skrittet mot løsning av konflikten er å innse at den tilhører vårt samfunn, den er ikke noe «de» skal ordne opp i. Det neste er å innse at det er individer, ikke kulturer eller minoriteter som sådan som har rettigheter. Løsningen må vi finne i fellesskap. Selv om veien nok vil føre over flere tragedier, er det Fadime som representerer framtida, ikke hennes desperate foreldre.