Faghandel, TV og Absolute Garbage

Kommentar ARILD RØNSEN, Puls

Det er ikke vanskelig å være enig med Manasse, som legger til at siden femti prosent av EMIs salg kommer fra katalog, «blir det ekstremt kortsiktig å selge i dagligvarebutikken».

 BMG-direktør Elly Joys holder seg mer innafor bransjens termer, men uttrykker det samme:

 «Full returrett er ikke vår greie. Samtidig skader dagligvaresalg faghandelen på lengre sikt.»

Per Eirik Johansen, Virgin:

 «Man breaker ikke nye artister ved å selge ti titler.»

 Mats Nilsson, Warner Music:

 «Jeg er ikke sikker på om vi trenger enda flere utsalgssteder som skal selge enda flere eksemplarerer av Celine Dion.»

Hurra! Roper vi - og kunne lagt til: Hva var det vi sa?

 For dette er nemlig en urgammel debatt, trass i at samarbeidet med NorgesGruppen er av ny dato.

 Det handler om børs og katedral, om forholdet mellom musikk og profitt. Kort sagt: Er hensikten først og fremst å fôre folket med god musikk? Eller er det ett fett hva som ligger inne i coverne - bare penga tyter ut i den andre enden?

Chocolate Overdose hos NorgesGruppen?

For å oppsummere 80-tallet (det er snart ti år siden), arrangerte PULS en rundebordskonferanse med en del direktører for multinasjonale plateselskap med kontor i Oslo. Vi gjentok seansen året etter, og allerede den gang var temaet samleplater kontra satsing på nytt, lokalt repertoar. To år etter det igjen var TV-annonsering utgangspunktet for samtalen - men temaet var fortsatt det samme: Børs eller katedral.

 Fritt etter hukommelsen, ordla Jørn Johnsen - direktør i det største selskapet, Polygram - seg omtrent slik:

 - Det er korrekt at det kan vise seg kortsiktig å satse tungt på TV-annonsering av sikre hits, men hvem av oss er det som tør komme til hovedkontoret å si at «vel har vi tapt markedsandeler i år, men vi har vært flinke til å dyrke fram lokalt repertoar»?

 Så hva er sammenhengen mellom samleplater, tung TV-annonsering av «Absolute Music 1001» og NorgesGruppen?

 Er det Chocolate Overdose som havner på samleplatene?
 Er det Chocolate Overdose som blir gjenstand for tung TV-annonsering?
  Er det Chocolate Overdose som havner i NorgesGruppens 10 På Topp-hyller?

 Elementært, min kjære Watson. Elementært.

Er de virkelig bekymra?

Derfor lyder det også hult når Joys & Nilsson & Johansen åpner munnen - ganske uavhengig av at det de måtte ha å si i sakens anledning isolert sett er fornuftig og korrekt. Er det ikke disse direktørene som eier Eva Records? Som har pepra markedet med Absolute Garbage i et tiår? Som har pressa gjennom Loven mot parallellimport av fonogram - «slik at vi kan få midler til å satse på lokalt repertoar»?

 Våren 1998 har Warner Music to norskproduksjoner på utgivelsesplanen! (Cornflakes og Vidar Busk.)

Altså: Gir norskavdelingene av de multinasjonale plateselskapene ut betydelig flere norskproduserte pop- og rockplater i 1998 enn i 1991? Om så ikke er tilfelle: Hvorfor? Kan det ha sammenheng med samleplatene, TV-annonseringa, og...?

 Eller: Trenger vi faghandel for å selge «Absolute Love Songs»?