Samsaya:
«Europe's Skies» (Rybak/Wærnes)
Det har vært en smule skepsis rundt Alexander Rybaks deltakelse. Har han mange nok - og gode nok - låter til at han kan være interessant for et sånt program? Han har tre regulære soloalbum bak seg i løpet av fem år, men få hits etter «Fairytale». Om låtene er gode nok kan du gjøre hva som helst med dem, men denne, fra albumet «No Boundaries» (2010), er ikke spennende nok til at Samsaya klarer å løfte den. Hun er som vanlig flink til å bruke stemmen, men arrangementet er kantete og stakkato og mangler flyt.

Sigvart Dagsland:
«13 Horses» (Rybak):
Når du hører Rybaks egen versjon av denne låten fra albumet «Fairytale» (2009), skjønner du med en gang at dette er mat for Dagsland. Den kunne vært skrevet til ham, og han gjør den bedre. Han har til overmål oversatt den til norsk, med meget vellykket resultat. Det skjer ikke så mye, men det enkle arrangementet føles helt riktig til en sang som løftes av Dagslands innlevelse og tilstedeværelse. Det starter med et enkelt pianoakkompagnement, før sangen bygger seg sakte opp mot et lite crescendo i kjent Dagsland-stil - og med et rått gitarparti som kontrast mot hans forsiktige sang. Atskillig mer troverdig enn hans to første bidrag i denne serien. Og Rybak er rørt.

Anneli Drecker:
«5000 Letters» (Meladze/Rybak/Wærnes)
Drecker har tatt Rybaks ydmyke hilsen til fansen enda mer ned enn hans original. Den passer ikke til Drecker, og jeg får en «Josh Groban-følelse». Også denne lider under at den musikalsk ikke er så spennende i utgangspunktet, og Drecker klarer ikke å dra så mye mer ut av den - sjøl om det ligger et lite slør av synth over det hele. Et ordinært arrangement av en ganske ordinær låt. 

Simone Eriksrud:
«Funny Little World» (Rybak):
Simone tolker Rybaks nest mest kjente låt, en ærlig beretning skrevet rett etter - og om - «Fairytale»-suksessen, om å komme på alles lepper og om å bli forelsket. Hun har lagt en i utgangspunktet lystig og livsbejaende låt i D'Sounds litt kjølige og kule acid jazz/chill-landskap, langt unna Rybaks naive og varme tilnærming. Det er bare delvis vellykket, sjøl om den tar seg opp etter en dvelende start.

Lars Lillo-Stenberg:
«Fairytale» (Rybak):
Et dristig og overaskende valg, siden det er selve «kjenningsmelodien» til Rybak og fordi Grand Prix-vinneren fra 2009 har et så gjenkjennbart feletema som på mange måter definerer låten. Derfor må han gjøre den helt annerledes, og det funker så til de grader. Lillo-Stenberg har på mesterlig vis gitt den norsk språdrakt og omdannet den til en fengende poplåt i deLillos' naive univers, med en Neil Young-inspirert vri. Fela er byttet ut med akustiske gitarer, og det funker som bare det. Et eventyr av en kjærlighetssorg! Hurra! Rybak fikk en sekser da «Fairytale» ble presentert som Grand Prix-låt, her får han en til.

Øivind Elgenes:
«Oah» (Rybak/Eriksen/Dankel/Jenssen):
Elg har valgt en av Rybaks mest kjente låter, en ærlig sang om ei jente han ikke får - som det ble litt styr rundt på grunn av hans nesten hensynsløse selvutlevering. Låten har fått et lett spagettiwesternpreg, med skingrende gitar, og er blitt mørkere enn originalversjonen -  som er mer fengende enn det alvorlige temaet skulle tilsi. Det har også gjort låten seig og trist og litt «spooky», og jeg føler at den mangler noe framdrift. Han henter ikke ut det beste i låten, men tar den i stedet ned. Refrenget, som er så viktig i denne sangen, kunne også vært mer markant. Kult, men treffer ikke helt.

Neste uke er det Simone Eriksruds låter som skal tolkes.