Fakkeltog med én deltaker

Unge tamiler setter fyr på seg selv for å vekke engasjement. Tamilske foreldre i Norge er redde for hva deres unger kan finne på.

På under en måned har minst åtte unge tamiler i ulike deler av verden tent fyr på seg selv i et desperat håp om å vekke internasjonalt engasjement i krigen på Sri Lanka. Tamilske foreldre i Norge er redd for hva unge tamiler skal finne på. Hva kan de finne på?

Mot slutten av januar satte den unge tamilske journalisten K. Muthukumar fyr på seg selv utenfor et indisk regjeringskontor. I sitt avskjedsbrev, adressert til så vel tamiler som det internasjonale samfunnet, skrev han at «Jeg er bare en gjennomsnittsperson som har lest aviser og nettsider om hvordan tamiler drepes, og i likhet med dere makter jeg ikke lenger å spise, sove eller tenke». Denne offerhandlingen har satt i gang en bølge av selvantenning blant høyt utdannede unge tamiler. I forrige uke skjedde det også i Europa: en ung mann gikk opp i flammer foran en FN-bygning i Genève, en annen forsøkte det samme foran den britiske statsministeren Gordon Browns offisielle bolig i London.

Så langt har norske tamiler vist mer moderate måter å engasjere seg i konflikten på. Gjennom demonstrasjoner, fakkeltog, folkemøter, e-postkampanjer, facebookgrupper og løpesedler, har de opplyst oss om den humanitære katastrofen som utspiller seg blant de rundt 250 000 sivile tamilene som er fanget innenfor den såkalte skuddfrie sonen nordøst på Sri Lanka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sivilbefolkning, sykehus og hjelpeorganisasjoner later til å ha blitt legitime bombemål i regjeringsstyrkenes såkalte humanitære operasjoner på øya. Samtidig har internasjonale hjelpeorganisasjoner og journalister blitt sendt ut av området. Før jul måtte tamilsk ungdom holde en sultestreik for at norske medier i det hele tatt ville skrive om den humanitære katastrofen som var under utvikling. Dernest måtte de demonstrere i timevis utenfor UD for å tvinge den norske regjeringen til å bryte sin langvarige taushet om konflikten. Når den omsider kom, ble det opplevd som det største sviket av de alle.

Norges spesialutsending til Sri Lanka, Jon Hanssen Bauer, skrev den 2. desember et svar til mitt debattinnlegg i Dagbladet 28. november. Han slo fast at utover humanitær støtte er det lite Norge kan gjøre før partene selv ønsker forhandlinger. Etter den tamilske demonstrasjonen utenfor DU, kom han så med en svært generell fordømmelse av begge siders krigføring.

Norges rolle som mekler i fortidige fredsforhandlinger på øya, så ut til å gjøre det vanskelig å komme med noe annet enn helt nøytrale uttalelser om konflikten. Det var derfor mildt sagt overraskende for norske tamiler at Erik Solheim i februar i år støttet opp under giverlandenes krav om at LTTE måtte innse at slaget var tapt og ensidig legge ned våpnene.

Samtidig som at kravet var en enorm skuffelse for tamilene, ble det kanskje overraskende nok også betegnet av regjeringen på Sri Lanka som et desperat forsøk på å redde LTTE. I de nordiske utenriksministrenes felles uttalelse ei uke seinere, ble det rettet et krav til begge sider om å inngå en midlertidig våpenhvile slik at humanitære hjelpetiltak kan igangsettes og sivilbefolkningen kan evakueres.

Sett fra tamilenes ståsted kan også den siste uttalelsen oppfattes som en støtte til den srilankiske regjeringens militæragenda. «Hvordan kan man be folk fra ett område om å flytte fordi regjeringen fører en aggressiv krig?» spør journalist og programleder Rajan Chelliah.

Han minner om at tamiler har et kollektivt minne om sin fiende som ikke lar seg lett utviske. Den norskmeklede våpenhvilen mellom 2002-2007 ble til slutt unilateralt brutt av regjeringen på Sri Lanka. Bortføringer og drap av sivile har lenge vært skremmende vanlige på øya. De siste to åra har for eksempel to av Flyktninghjelpens ansatte blitt drept, sammen med et dusin kritiske journalister.

Den srilankiske regjeringens siste utspill er et forsøk på å få britene til å finansiere opprettelsen av egne forvaringssentre på øya der tamilske flyktninger skal sperres inne med piggtråd i opptil tre år mens de forhøres om sine forbindelser til LTTE. Kommentatorer har referert til disse sentrene som rene konsentrasjonsleire. «Kan de som oppfordrer folk til å flytte inn i et militært kontrollert område forsikre om at menneskerettigheter blir bevart?» spør Chelliah.

Dersom Norge nå har utspilt sin rolle som fredsmekler på Sri Lanka, betyr dette at tamilene har mistet sin viktigste sosiale støttespiller ved siden av indiske tamiler. Norge har vært den eneste internasjonale aktøren som har vektlagt dialog mellom begge parter i konflikten, mens EU, USA og India har erklært LTTE som en terroristorganisasjon. Så lenge den norske regjeringen og Solheim forholdt seg tause til de siste utviklingene i konflikten, ble i det minste et håp holdt i live blant norske tamiler. Nå, etter de offisielle norske utspillene, er håpet slukket.

Søndagsrevyen 8. februar uttalte den norsk tamilske legen Kingsley Mariadasan at han er bekymret for hvordan det tamilske miljøet i Norge preges av krigen i hjemlandet. Mange fungerer verken på jobb eller hjemme i familien, og sliter med angst og depresjon. Andre norsk tamilske leger forteller det samme. Og nå er man altså redd for hva denne avmakten skal gjøre med tamilsk ungdom her i landet.

Den gang den vietnamesiske buddhistmunken Thích Qu{#x1ea3}ng {#x110}{#x1ee9}c satte fyr på seg selv under Vietnamkrigen, fikk det store konsekvenser. Macolm Browne’s Pulitzer-vinnende fotografi av den brennende munken, ble trykket i aviser over hele verden. Det har blitt sagt at når fotografiet først hadde innkapslet seg i verdensopinionen, fantes det ingen mulighet for å gjenopplive den USA-støttede sørvietnamesiske administrasjonens rykte.

I vår tid har imidlertid selv denne typen offerhandling mistet sin kraft. Da fem personer fra den politisk-spirituelle bevegelsen Falun Gong angivelig forsøkte å tenne fyr på seg selv på Tineanmen-plassen i Beijing i 2001, førte det sågar til at myndighetene fikk mer offentlig sympati for sin forfølgelse av bevegelsen. Empatien ovenfor denne typen selvoppofrelse ser ut til å ha mistet grobunn i vestlige samfunn og blitt erstattet med en uforsonlighet overfor alt som oppfattes som fanatisme. I verste fall vil en epidemi av selvantennende tamiler ikke oppfattes som et desperat rop om hjelp, men i stedet gi gnist til mer vestlig støtte til folkemordet på Sri Lanka.

Mads Gilbert uttalte en gang, på et seminar arrangert av Norsk Tamilsk Helseorganisasjon, at tamiler ikke er et folk som lider, «men et folk som mestrer». Tamiler omtales ofte som superinnvandrere i Norge. De er godt integrerte i arbeidsmarkedet, har gjennomsnittlig høy utdanning, benytter seg lite av sosialtjenester og ser i det hele ut til å klare seg bemerkelsesverdig godt på tross av sine traumatiske opplevelser i hjemlandet.

Dette er imidlertid ikke et resultat av god norsk integreringspolitikk, men av tamilenes evne til å opprette ressurssterke sosiale nettverk og gi tilværelsen en mening gjennom sosialt engasjement. Den norske regjeringens utspill den siste tiden, har langt på vei fratatt dem opplevelsen av sosial støtte. De har blitt stående igjen som de eneste som betrakter det som meningsløst at tamilsk ungdom setter fyr på seg selv, til ingen nytte. Det er et fakkeltog med én deltaker.