Fakta flykter forgjeves fra fiksjonen

Anmeldelse: «Dheepan»

Film: Går man langt nok mot venstre ender man samme sted som om man hadde gått mot høyre. Og det er i en ny verdensuorden under Europas mørknende konfliktsky — der reell handling hindres av at ytterlighetene bærer hat og skyld som adelsmerker — tamilen Dheepan og hans falske familie med «kone» Yalini og «datter» Illayaal blir realistiske og sjangrifiserte representanter for samtidens folkevandringer. Utvandrerne tester såkalte «godhetsregimer»s «overmedmenneskelighet» når menneskeverdi måles i mynter og vi alle blir barn av regnskapet.

Uverden «Har du begynt å tro på denne historien nå?» spør Yalini. Særlig interessant er utgangspunktet i en desperat kalkulert løgn, med familiefiksjonen i et fellesskap av forvitrende fakta. Ekte framfor edle etableres de som «skyldige», i krigsforbrytelser og kidnapping. Identifikasjonen skapes med kriminalfilmens feilbarlige karakter, kontrastert med Illayaals uskyld. Men som det synges: Dagens barns tårer skaper morgendagens tigere.

Audiards karakterstudier av maskuline fellesskaps nådeløse vold er rendyrket i det råe mannsportrettet «Profeten» (2009) og videreutviklet i parportrettet «Rust og bein» (2012) og familieportrettet «Dheepan». Menneskene lar seg skalte og valte med, i skvis mellom identiteter utenfra. Karakterene klaskes omkring lik flipperspillets kuler, som nytteløst forsøker å påvirke klaskarmenes styrke og retning. Tittelen er da også Dheepan, hans lånte identitet, og ikke Sivadhasan, hans virkelige navn, fra den nedbrente landsbyen han kom seg bort fra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fransk lukning Som portner og vaktmester blir Dheepan en global altmuligmann i møte med franske minstmuligmenn. «Det er morsomt. Du skulle tro vi var på kino», sier Yalini og skuer ut vinduet fra den tildelte leiligheten, på scenen som utspilles over gata, med våpen, dopsalg og ad hoc nattklubber. Dheepan forsøker å kritte en hvit strek på bakken, mellom fiksjon og fakta, sjanger og virkelighet, actionfilmens dramatikk og kunstfilmens realisme — men streken trås lett over, og regnet skyller den vekk.

Fiksjonen blir faktaens forlengelse når verden går av hengslene, og bare fortellingskonvensjoner gjenstår i en fiksjonalisering og sjangrifisering av virkeligheten. Audiards filosofisk-politiske bidrag synes å være filmens argumentasjon om at fiksjonen nå har trådt så langt inn i virkeligheten at verken fiksjonen eller virkeligheten fins lenger.Erstatningen er en ny hybrid form vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til. Argumentet synes reist med stillaser som Baudrillards simuleringer og Bourdieus sosiologi, i et særegent tonespråk der sjangerfilmvold bryter seg inn i realistiske rammer, og stikker tilskueren i magen.

Hevnet over tvil I klassisk Hollywood-krim framtvang sensurens håndjern påklistrede slutter der de kriminelle ble fakket av lovens lange arm. Audiard vrenger dette sjangertrekket i «Profeten», «Rust og bein» og «Dheepan», der han heller bruker sin kunstneriske frihet til påklistrede slutter der de kriminelle går fri for lovens amputerte armer, til svakt ironiskutopiske happy endings. Fiksjonen får både første og siste ordet. Og med Cannes-jurylederne Coen-brødrenes rulleblad er det naturlig at kriminalfilmfornyeren Audiard fikk en kumulativ Gullpalme.