Fakta om ensomhet

FØRST OG FREMST vil jeg berømme journalist og forfatter Geir Hasle for sitt bidrag til å bryte ned tabuet om ensomhet. Det som undrer meg er ikke bare Hasle sitt definitive utropstegn blant de av oss som opplever ensomheten, men i stedet for å bryte ned tabuer, presenterer han nok en «bedre før i tiden»-holdning, som dessverre skaper mer tåke og uklarhet. Ensomhetens forening finnes dessverre ikke, som kjent. Og viss den fantes var det faktisk ikke ensomt å være medlem, så foreningens formål ville ha falt bort på egne statutter. Da er vi ved kjernens faktum; De ensomme blant oss vet faktisk ikke hvordan vi skal bli mindre ensomme. Og her kommer også journalistens svakhet i sitt bidrag til å bryte ned tabuet. Å vite hvordan man skal bli mindre ensom krever noe mer trening og innsikt i sin egen væremåte. For hvorfor er noen mennesker mer ensomme enn andre? Min påstand er at det finnes minst like mange mennesker som ikke kjenner seg igjen i «den dårlige ensomheten», uansett hvor god selvinnsikt de skulle inneha.

DERNEST kommer det jeg opplever å være det motsatte av hva debattens hensikt er, nemlig en oppfordring om å oppsøke lege, annet helsepersonell eller profesjonelle terapeuter som kan hjelpe deg og finne ut av hvordan du faktisk kommuniserer eller blir oppfattet av menneskene rundt deg. Noen av oss som er høgskoleutdannet for å hjelpe akkurat mennesker som, for eksempel på grunn av ensomhet, opplever vesentlig dårlig livskvalitet og mangel på selvbekreftelse.Så kjære Geir Hasle - jeg hyller dine gjennomtenkte innlegg, men advarer mot en «bedre før enn nå holdning». Den skaper nemlig det du frykter, nemlig en diagnose, ikke av det ensomme menneske, men av samfunnet. Det kreves nemlig også meget mot til å henvende seg til en terapeut eller annet helsepersonell, like mye mot som det krever å innrømme egen ensomhet.