FAKTASTRIDEN: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Illusterasjon: Flu Hartberg
FAKTASTRIDEN: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Illusterasjon: Flu HartbergVis mer

Faktaresistens. Årets ord i 2016

I 2015 lærte vi at fakta ikke hjelper. Ikke på SSB-direktøren heller.

Meninger

Du må kunne lyve for å nå langt i politikken. Men noen driver det lengre enn andre. Donald Trump gidder ikke engang late som han bryr seg om fakta. Jo drøyere påstand, desto bedre mediedekning. Her noen av hans bidrag til folkeopplysningen i året som gikk:

Tusenvis av muslimer i New Jersey jublet mens tvillingtårnene falt.Trump hevder han så det på TV og at feiringen fikk bred mediedekning. Ingen andre har sett det. Politiet avviser at det skjedde.

Meksikanske myndigheter sender voldtektsmenn og narkodealere over grensen til USA. Nei, de aller fleste av migrantene er ikke kriminelle, søker legalt arbeid og blir ikke sendt av noen.

81 prosent av hvite drapsofre er drept av svarte. Nei, bare 15 prosent. De fleste blir drept av noen de kjenner, med samme hudfarge. Da Bill O?Reilly i Fox News kritiserte Trump for å retweete rasistisk propaganda, svarte han: «Bill, skal jeg sjekke alle statistikker?»

Nettstedet Politifact har sjekket 70 av Trumps påstander og rangerer tre fjerdedeler av dem som «Mostly False», «False» eller «Pants on Fire» (hvilket betyr latterlig feilaktig). Men tro ikke at Trumpen er noe for seg selv. Hans fremste utfordrer i den republikanske nominasjonskampen, den mer dannede Ben Carson, har enda flere løgner på rullebladet, og liker å sammenligne USA under Obama med nazi-Tyskland.

Faktaforakten inngår i en nyere partitradisjon. George W. Bush disset Al Gore for hans bruk av «fussy math» (les: tall og figurer), og skrøt selv av å være en «decider», som tar avgjørelser på ren «guts». Deretter kom fenomenet Sarah Palin, som heldigvis forsvant i skam før hun rakk å ta noen beslutning på nasjonens vegne.

Hillary og Demokratene er rene revisorer i sammenligning. Og er det ikke det vi «vet»? De som står for den mest humane og siviliserte politikken har fakta på sin side. Mens høyrepopulistene må ty til rykter, myter og propaganda for å nære fremmedfrykten. Sverigedemokratenes Jimmie Åkesson advarte i sommer mot «det som holder på å skje med vårt engang så trygge land», der det nå er «sprenginger og skyting nesten hver dag.»

To professorer i kriminologi advarte straks mot dette kunnskapløse utspillet, og fastlo at både grov vold og frykten for vold har gått ned på 2000-tallet. Da SD-lederen ble konfrontert med forskningen, svarte han: «Jeg synes dels at, at ... mm ... Veldig mange mennesker opplever en situasjon i dag der kriminaliteten har blitt annerledes.»

Åkessons krimbløff ble nylig brukt som hovedcase i en artikkelserie om «faktaresistens» i Dagens Nyheter. Men så enkelt er det ikke. Mange svenske forskere har dokumentert økning av lovbrudd, særlig økt gjengkriminalitet. Politiet i Malmø, Sverige mest innvandringstette by, registrerte 30 sprengninger (eller -forsøk) i løpet av 75 dager i sommer. En politirapport fastlår at 55 bydeler i Sverige er delvis utenfor politiets kontroll. «Det finnes enklaver i Sverige der svensk lov ikke lenger gjelder», sier en forskningssjef ved BRÅ.

Så hvem skal man tro på, hva skal man legge vekt på? I Sverige er polariseringen nesten absolutt. SDs velgere mistror på autopilot alt som kommer fra «eliten», «etablissementet», de «politisk korrekte». Mens sentrale kommentarorer kan avfeie statistikk de ikke liker som «rasistisk». Samfunnsøkonomen Tino Sanandaji er blitt ekspert på å avsløre grove faktafeil hos sentrale aktører som SVT og statsminister Løvren. I sitt mye delte foredag «Fakta om innvandring» hevder han at debatten er blitt et spørsmål om ren tro og posisjonering: «Hvis Jimmie Åkesson sier at himmelen er blå, må jeg si at himmelen er grønn.»

Og her er vi ved kjernen. Sosialpsykologiske eksperimenter med mattetester viser at folk har tendens til å regne feil dersom rett svar ikke harmonerer med deres politiske oppfatning. Alle som har debattert et betent emne på sosiale medier vet det: Du kan ikke vinne en debatt med tall og fakta. Motparten er immun. Du kan plukke et argument fra hverandre. Motparten gjentar argumentet med nye ord. Og dette gjelder selvsagt begge parter.

Man behøver ikke tilhøre ekkokamre eller «virtuelle sekter», det holder å ha en hjertesak eller kjepphest. Så vil nettet hjelpe deg å fastholde din vinkling på verden. Det har aldri vært lettere å faktasjekke og bestride rådende oppfatninger. Og heller vært lettere å finne og dele akkurat de fakta som bekrefter ens egen oppfatning, og ignorere alt annet. Fakta er blitt en konsumvare, noe du kjøper etter egne preferanser.

Hadde vi bare hatt en overdommer! Det nærmeste vi kommer er Statistisk Sentralbyrå, «den fremste leverandøren av fakta», ifølge byråets nye sjef Christine Meyer. Men Meyer er «så positiv til innvandring at hun svekker tilliten til byrået hun leder,» ifølge Elin Ørjasæter. Meyer hevder at innvandring kan dempe konsekvensene av eldrebølgen. Uten dekning i byråets tall. Meyer vil ikke stille til debatt eller la seg intervjue av regnekyndige journalister, men sier hun gjerne ville gått i protesttog for fortsatt innvandring. Kanskje hun stoler mer på ektemannen enn sine egne ansatte? Hun er gift med Victor Norman, eks-statsråd, NHH-professor og DN-spaltist, som i høst erklærte at han ville ha 100 000 flyktninger til Norge - og det raskt!

Så hva gjør vi da, når selv høyt ansette fagfolk og byråkrater lar sin egne verdier og følelser overstyre fakta? Skal du ta stilling i betente debatter, må du sjekke kildene, lese deg opp og lære hva tall sier (og ikke sier). Finn ut hvem som er debatten mest sakssterke meningsbærerne, og vei deres virkelighetsbilde mot hverandre. Og tro ikke at sannheten alltid ligger midt i mellom. Til syvende og sist finnes det ikke noe alternativ til Trond-Viggos formaning: Du må tenke sjæl.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook