Thomas Jefferson klaget i 1816 over hvor mye mennesker hadde fått lide over onder som aldri skjedde. Vi bekymrer oss, vi mennesker, men noen mer enn andre. Hva om det ene skjer? Eller det andre? Lars Lillo-Stenberg treffer svært godt i at det å være fornøyd og ikke synes synd på en selv, er en kunst som det tar hele livet for noen å lære, mens andre igjen er født med talent. Talentet er den vanskelige faktoren – som tradisjonelt kalles nevrotisisme.

Men da snakker vi ikke om den kliniske diagnosen nevrotisisme, men mer om normal tilbøyelighet til å uroe og bekymre seg.

De som skårer lavt, tar ting på strak arm: De mestrer stress godt, bekymrer seg sjelden unødvendig, er flink til å stå imot fristelser, de ser på fordelene og mulighetene før de ser på ulempene og bekymringene.

For de som skårer høyt, er det motsatt: De tar sorger på forskudd, de bruker lengre tid enn normalt på å komme seg etter en nedtur, de ser på ulempene og bekymringene før de ser på fordelene og mulighetene.

De fire greske temperamentene er svært tidlige beskrivelser av nevrotisisme. Kolerikerne – de hissige, energiske – er typisk høyt nevrotiske, mens flegmatikerne – de rolige, tilbakeholdne – er typisk lavt nevrotiske.