FRA ARBEIDENDE TIL ARBEIDSLEDIG: «Mens jeg tidligere hadde en jobb hvor jeg kunne legge ut om en helt ufattelig spennende arbeidshverdag, og stumme ned de fleste argumenter om tafatt latskap og uengasjert innvandrermentalitet, var jeg nå NAV-klient,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / SCANPIX
FRA ARBEIDENDE TIL ARBEIDSLEDIG: «Mens jeg tidligere hadde en jobb hvor jeg kunne legge ut om en helt ufattelig spennende arbeidshverdag, og stumme ned de fleste argumenter om tafatt latskap og uengasjert innvandrermentalitet, var jeg nå NAV-klient,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Falafel med brunost

So du he kjeme te Noreg du då? Steikje schpa! Ikkje tæsje kæbene våre, sjof lovane og oppfør deg, so ska me sørgja fe at du integreres. I-n-t-e-g-r-e-r-e-s.

Hvem er jeg? Spørsmålet hører kanskje til tenåra og hormonell identitetskrise.

Og svaret er jo opplagt nok: Jeg er meg selv. Ferdig med den saken.

Men hvem er jeg for deg?

For noen jeg vantro ryggslikker for vestlig kultur. For andre er jeg gjennom min tilstedeværelse alene, en trussel mot fortsatt norsk kultur i Norge.

Begge utsagn er selvsagt like absurde, men argumentene til disse motpolene er påfallende like, de er speilbilder av hverandre og kommuniserer det samme. Du er enten enig med oss, eller en fiende. Forsøk på nyansering og påpeking av det faktum at mellom deres svart og hvitt, eksisterer det et bredt valørspekter av gråtoner, det blir avfeid som hjernevask, vestlig / sosialistisk propaganda (stryk det som ikke passer), og at du er «en av dem».

«Men du er jo norsk, Shahriar, du er jo ikke som dem ...»

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller føle når jeg hører sånt. Jo, jeg er det. Både norsk og innvandrer. Jo. Jeg er det. En av dem. Men jeg er også en av dere ... På godt og vondt.

Jeg var en periode selvstendig næringsdrivende, jeg frilanset for rikspressen og hadde ei lysende framtid. Vellykket for min alder, ei framtid som var lovende, neimen hadde jeg ikke ren uttale på norsken også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tryna etter hvert og karrieren gikk i dass. Jeg gikk fra å være posterboy for den vellykkede integreringen, til å være del av en Frp-vennlig statistikk. Når hobbyrasisten på puben nå kom med den vage trygdemisbrukerinsinuasjonen «hva er det DU jobber med? Har du jobb?», kunne jeg ikke lenger parere med «jeg driver for meg selv». Jeg kunne ikke lenger dokumentere å være en utlending som faktisk hadde noe å bidra med i samfunnet, utover det å være sint, ung og brun.

Nå var det «njæææ ... jeg ... eh, nei. Jeg er ledig». Med påfølgende nedlatende blikk og snøft fra kameraten med spørsmålene. Umiddelbart er tanken: Jo, takk. Like Norsk nå? Er jeg det?

Oppfølgingsspørsmålet er som regel det samme: «Er?u musslim?» gjerne med en vag injurierende tone.

Vel, hva om jeg er det? Vil du automatisk se på meg som et dårligere menneske?

Enn om jeg ikke er det? Automatisk noe bedre? Om jeg mener du er en jævla tufs og en harrytass uten noen form for kultursans eller dannelse, utelukkende på grunnlag av dine spørsmål og toneleie, er jeg da i nærheten av å kjenne deg? Eller er jeg en anklagende og forhåndsdømmende rass som ikke evner å se forbi det ytre og første setningene?

For så å kanskje finne en øm og herlig kjernekar som egentlig bare naivt og undrende lurer på om alle muslimer egentlig ikke er helt like, likevel?

Si det ...

KREVER MER: «Skal du være likeverdig, så må du være bedre. Dessverre,» skriver Shahriar Nouri. Foto: Privat
KREVER MER: «Skal du være likeverdig, så må du være bedre. Dessverre,» skriver Shahriar Nouri. Foto: Privat Vis mer

Mens jeg tidligere hadde en jobb hvor jeg kunne legge ut om en helt ufattelig spennende arbeidshverdag, og stumme ned de fleste argumenter om tafatt latskap og uengasjert innvandrermentalitet, var jeg nå NAV-klient. Stereotypen ble plutselig gjeldende for meg også. Crap.

Samfunnsengasjement, refleksjonsevne, intellekt, potensial ... ei lenger gjeldende. Nå var det inn i båsen med alle de andre trygdesnylterne. De som ikke klarer å innrette seg Norske normer. Og få seg en jobb. Som alle andre ... nordmenn?

Treffende argumenter og fiffig retorikk til tross, en arbeidsledig innvandrer på trygd, er en innvandrer på trygd, lærte jeg etter disse diskusjonene. Det nytter liksom ikke at du har mer mellom ørene enn stereotypen skulle tilsi om du ikke har noe håndfast å vise til der og da. Samme eff om du har erfaring og kunnskap de fleste ikke evner å forstå eller matche.

Skal du være likeverdig, så må du være bedre. Dessverre. Hvorfor?

«Men du er jo norsk, Shahriar, du er jo ikke som dem ...»Trøstet noen nå og da ...

Som dem ... hvem da? Jo, jeg vet det. Du vet det. Men gjør du det? Hva med når jeg er sosialtrygdmottaker? Kulturberiker med sugerøret i statskassa? Hva da? Er jeg like norsk? Eller en statistikk?

På den ene siden har vi ekstremister blant innvandrerbefolkningen, som gjør livet surt for alle andre innvandrere. På den andre siden har vi deres motpol blant etniske nordmenn som gjør livene våre enda surere.

Jeg skrev forleden et brev til en fyr jeg var noe uenig med, som ble publisert i Dagbladet. Den fikk noe overveldende respons. Alt fra andre innvandrere, nordmenn, ungdommer og eldre, muslimer, jøder og andre vantro hunder. De tok kontakt og ville nevne hvor flott dette var.

Folk hadde tydeligvis vært enig med dette en stund.

Og mange av dem som med varme nå trykket meg til sitt bryst gjennom dette innlegget, er de samme som ville pekt og anklagd meg for å være en av disse kulturberikerne, som har sugerøret i statskassa, om de visste at jeg inntil veldig nylig faktisk var arbeidsledig innvandrer på trygd.

Poenget? Likeverd. Kjære landsmenn. Brune, hvite, gule og blå ...

Å kunne være et medmenneske, et individ blant mange, og likevel en del av et samfunn og ikke bare en gruppe.

En av dem ... En av dere..

Hva med en av oss?