Faldbakken som skoleeksempel

Knut Faldbakken etterlyser en intellektuell elite. Han krever respekt for faglighet, kunnskap og ekspertise. Han mener at alt for mange slipper til med synspunkter på ting de ikke har peiling på. Ved oppstarten av debatten sier at vi må akseptere det faktum at det finnes områder der ikke hvem som helst har «ekspertise og talerett» (15. des i Dagbladet). I sitt innlegg (23. des) fører han debatten videre under overskriften «Kunnskapsforakt og kulturfattigdom». Her ledes han fram til «det som for meg fortoner seg som sluttpoenget i denne debatten. Vi skulle snakke skole.»

Dette er spennende, og dette er viktig. Det er viktig at vår intellektuelle kulturelite deler sine innsikter om vår viktigste institusjon, skolen. Men en interessert leser blir raskt skuffet, for Faldbakken har så åpenbart ikke kunnskaper om det han omtaler. I artikkelen bringer han videre dagens tabloide forsidenyheter om skolens elendighet, backet opp med gamle personlige anekdoter. Men han synes altså likevel han har talerett, nærmest en plikt? Hans artikkel preges derfor noe ufrivillig av det som er dens overskrift, altså kunnskapsforakt. La oss bli konkrete. Faldbakken har tre eksempler på den norsk skoles elendighet.

Faldbakkens første skoleeksempel er slik:

«I forrige uke kom selve knockouten: PISA-testen som nøkternt konstaterer at vi må langt ned på lista over utarmede u-land for å finne elever som presterer like dårlig som de norske.»

Uansett hva vi måtte mene om PISA-testingens friske dommer over norsk skole, så er Faldbakkens «nøkterne konstatering» notorisk feil. Norge havner i PISA faktisk bare litt under gjennomsnittet for de rike OECD-landene. Selvsagt alt for dårlige sett med norske øyne og med norsk selvfølelse, og det må vi se som en utfordring. Noen «utarmede u-land» deltok overhodet ikke i PISA, men det er riktig at det også er med noen land som neppe kan kalles rike og velutviklede. Men de norske resultatene ligger himmelvidt over disse mindre velstående land som Tyrkia, Mexico, Argentina, Brasil og Thailand, bare for å nevne noen. I TIMSS, en annen internasjonal skolestudie i matematikk og naturfag, deltar imidlertid noen få land av den typen Faldbakken omtaler som «utarmede u-land». Det er land som Ghana, Sør-Afrika og Botswana. De havner, ikke uventet, på de desidert laveste plassene, ufattelig langt bak land som Norge.

I sin omgang med den viktige PISA-undersøkelsen har dessverre Faldbakken gått enda noen skritt videre enn overskriftene i norsk tabloidaviser, men kan neppe ha sett de tabeller som de samme aviser faktisk har gjengitt. Det synes i det hele tatt som om PISA- fortellingene i norsk presse har blitt en form for gammeldags hviskelek. Man lar seg sjokkere av andres overskrifter og smører enda tjukkere på i neste omtale. Og så blir dette en primærkilde for nye sjokkbeskrivelser av den typen Faldbakken presterer. Her kreves det faktisk en smule akademisk distanse, ettertanke og redelighet. Kanskje nettopp den type intellektuell analyse og refleksjon som Faldbakken etterlyser i sin opprinnelige artikkel. Nå må folk slutte å gjenta påstanden om Norge som et u-land i utdanningssammenheng. Det er faktisk feil, og en total avsporing av en viktig debatt om kvaliteten i norsk skole.

Faldbakkens andre skoleeksempel er like misvisende. Basert på en artikkel som han har lest i Hamar Arbeiderblad skriver han:

«En toppelev fra Stange videregående skole (en av de beste i distriktet), har nettopp avsluttet sitt første semester på Kamhalaba World United College of Southern Africa i Swaziland med bunnresultater, og forteller til avisen at hun må slite som en hest for å holde tritt med sine medelever.»

Det er sikkert riktig, for denne skolen er slett ikke noen vanlig skole i Swaziland, men en internasjonal eliteskole med en lang tradisjon. Den har elever fra 60 land, og det er stor konkurranse om å få komme inn. Rundt omkring i verden finnes det mange skoler av typen World United College. I Norge har vi en i Fjaler. Disse skolene rekrutterer flinke og ambisiøse ungdommer fra hele verden, og de oppnår blant annet en eksamen som heter International Baccalaureat. Den henger høyt og er godt respektert. Bare dyktige elever kommer inn, og det er vel kjent at også de beste må jobbe hardt for å henge med. Det er altså riktig at Kamhalaba-skolen ligger i Swaziland, men det er (dessverre) totalt feil å tro at den sier noe om andre skoler i dette landet, der bare et fåtall elever går på videregående skole og der levealderen er 40 år.

Faldbakkens tredje og siste skoleeksempler lyder slik:

«Da min familie oppholdt seg i Italia midt på åttitallet, sendte vi mine to eldste sønner på landsbyskolen. De var da ti og tolv år gamle. Foruten at de ble svært godt mottatt av alle (langt ut over det de hadde ventet seg ut fra sine erfaringer i den norske skolegården), ble de også noe forvirret av timeplanen som inneholdt både filosofi og kunsthistorie fra dag èn. Jeg vet ikke hvor høyt Italienske elever skårer på PISA-testen, men jeg vet at det er en nasjon med sterk identitetsfølelse, respekt for læring og kjærlighet til sin historie og sin kultur.»

Faldbakkens empiri er altså en tyve år gammel personlig opplevelse. Han beskriver Italia som en nasjon med respekt for læring og kjærlighet til sin historie og kultur. Det er synd at ikke Faldbakken tok seg det intellektuelle bryet det er å se på PISA-listene som alle aviser har brakt oss på forsiden. Der ville han ha fått svar på sitt spørsmål: Italia gjør det betydelig svakere enn Norge. (I naturfag i PISA-studien fikk Italia 475 poeng, Norge fikk 487, mens OECD-snittet er 500).

Basert på disse tre eksemplene feller Faldbakken sin dom over norsk skole. Han plasserer også ansvar og skyld:

«Samtidig dukker gamle raddis-pedagoger opp i mediene og beroliger: Tester betyr ikke alt. Vi vil da ikke ha en prestasjons- og konkurranseskole! Norske elever har kunnskap nok. Det som det skorter på er skolens evne til å gi elevene oppgaver som er meningsfylte! Og så videre. (Jeg hørte to av dem selv, på P2 for en ukes tid siden).»

Jeg ser ikke bort fra at det kan være et snev av sannhet i denne intellektuelle analysen. Også her slår jo Faldbakken i bordet med solid empirisk belegg: Han har nemlig selv hørt at to gamle raddisser har sagt noe slikt på P2. Men Faldbakken har tydeligvis ikke fått med seg at det også finnes andre former for informert kritikk som kan reises mot det internasjonale testregimet som nå legger alle premisser for tenkning omkring norsk skole.

Faldbakken har gjennom sine innlegg reist en viktig debatt om norsk offentlighet og om kunnskap i det norske samfunn. Vi er mange som deler hans bekymring for en rekke utviklingstrekk i norsk skole, utdanning og forskning. Mange er bekymret for relativisering av fag og kunnskap i samfunnet og for tabloidisering av viktige debatter. Men gjennom sine tre skoleeksempler har Faldbakken noe ufrivillig belyst sitt eget poeng: De som ytrer seg bør ha kunnskap om de emner de tar opp.