Fall Out Boy

Jay Z holder innledende appell og tittelen har de ettersigende fra Van Gogh. Wow.

CD: Mens kollegene i Panic! at the Disco gjør sitt beste for å forsøple musikkhverdagen med klam punkkabaret, forsøker Chicago-kvartetten Fall Out Boy på mye av det samme, bare uten den grelle staffasjen. Etter «Infinity On High» å dømme, lykkes de langt på vei med det. Her tonesettes selvopptatte og sutrete tekster med sukkersøte melodilinjer som høres ut som noe som er plukket med fra billigkassene på det lokale supermarkedet. Produksjonen er selvsagt like tannløs som en planktonspisende blåhval og låtene glattere enn skøyteisen på Valle Hovin. For å understreke omfanget av smakløsheten fletter gjengen i «Hum Halleluja» inn et refreng av Cohens «Hallelujah». For å si det slik, jeg tar Lind, Fuentes, Holm og Nilsen sin husmorversjon hvilken dag som helst over Fall Out Boys kalkulerte fjortisfrieri. La dere ikke bedras.

Fall Out Boy