Falleferdig himmel

Utdrag fra boka

235959 1999

i det øyeblikk

korken forlater champagneflasken

sekundviseren forlater

sin siste time

og fornuften forlater festen

i det øyeblikket

talen forlater tungen

nedtellingen forlater munnen

og champagnen forlater glasset

i det øyeblikk

årtusenet forlater sine gamle tall

og slår over i en ny sum

på det kosmiske kassaaparatet

akkurat

i dette øyeblikket

på slaget

skal alt bryte sammen

høyttalerne knitrer ned til stillhet databankenes minne blir for lite
og menneskene har glemt å huske:
så stort et null kan være
flytene forandrer kurs
kursene faller
blodoverføringene blir sugd tilbake
fra pasientene
i telefonen har alle skiftet navn
personnummeret ditt tikker inn i en ny krets
og snart er du født i går du skal begynne å røyke
du skal drikke mye mer
og tilbringe mindre tid med familien
forsvaret får ikke kanonene opp
pirquet-prøven din blir slettet
dødsattesten kommer i posten
og siden går lyset

det er da du

som er helten

i denne skrøpelige verden

av skrapjern og silke:

du som ganske enkelt

har en blyant

en binders

en akustisk stemme

to hender

og en eneste fyrstikk

Catwalk

den magre modellen

kaster ikke skygge

hun bærer sin skygge

som en søster ved sin side

den magre modellen

sminker sitt skjelett

hun puster mellom linjene

i kameraets mørke

den magre modellen

kler sine knokler

hun blar i sitt kjøtt

gram etter gram

den magre modellen

veier sitt tap

og måler sin død

med en hyssing av sol

hun er et barn

som forlengst er blitt gammel

og snart er hun for gammel

til å være et barn

den magre modellen

spise sin skygge

svelger sin munn

og spyr sine smil

den magre modellen

sover i en rynke

så går hun på vannet

og prøver å synke

Nåde

lenge før jeg ante hva

kjærlighet er

så jeg den avviste: han stod vendt

mot hagen utenfor, det sorte

gresset og frukttrærnes lys

jeg kjente hans ansikt igjen i

vinduets speil

og jeg hørte de hvite kjolenes pust

langs gulvet, musikken mellom

rillene, diamant og støv, hendene

som løste seg opp i fingre, leppene som nei

det var det lange øyeblikkets

vemod, jeg brant ut

i skygge

jeg var den første som gikk

jeg gikk den lengste

veien hjem, byen hang i en tråd

fra himmelen, løvet steg over

gjerdene og gatene krøp

sammen til et kryss

jeg låste meg inn

jeg listet meg forbi, taus,

usynlig og

fant et annet ansikt jeg kunne åpne

jeg snudde ryggen til, lukket jeg hadde sett nok