Fallende stjerne

På slutten av 80-tallet var Prince en like stor stjerne som Madonna og Michael Jackson. Siden den gang har han kranglet med platebransjen, solgt plater på postordre og forkynt religion på Internett.

Artisten som tidligere var kjent som Prince, Symbolet

eller rett og slett «jeg» fylte 40 år den 7. juni.

I begynnelsen av juli kom han med «New Power Soul»  - i følge kritikerne hans kanskje dårligste plate noensinne. Foreløpig har salget ikke akkurat tatt av. Her hjemme har den solgt i beskjedne 2000 eksemplarer.

Det sies fortsatt om Prince (som vi kaller ham, uansett hva han måtte si) at når han lager dårlige plater, så er de i hvert fall bedre enn alle andres dårlige plater. Det samme kan man neppe si om hjemmesida hans på nettet. Designmessig og teknisk er den ikke stort bedre enn når ivrige, datainteresserte fedre legger ut bilder av hytta, kona, barna og motorsykkelen.

SOM NETTAMATØRER FLEST, boltrer Prince seg med sine meninger og oppfatninger. Ingen sak er for liten, ingen sak er for stor.

Han skriver høytflyvende moralfilosofi og engasjerte innlegg om en ny park som nettopp har blitt anlagt av Minneapolis' bystyre. Prince er for parken, og roser de lokale myndighetene i høye ordelag.

Men mest av alt selger han «Crystal Ball». En boks med til sammen fire CD'er, gitt ut nærmest som en protest mot en etablert platebransje som ikke lar artister gi ut hva og hvor mye de vil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samlingen er i utgangspunktet bare tilgjengelig pr. postordre, og må bestilles via Prince sin nettside. Ideen var å unngå alle fordyrende mellomledd, og ta en størst mulig andel av pengene selv.

 -Om jeg selger 100 000 plater  - noe platebransjen anser som en fiasko  - og får sju dollar stykket, kan jeg sette inn 700 000 dollar i banken. Det er kult. De kan gjøre narr av meg, men jeg setter pengene i banken. Det er jeg som trekker i trådene nå, sier han i et intervju med britiske The Times Magazine.

Salget av «Crystal Ball» var ikke allverden. Klager fra kunder som ikke fikk sitt eksemplar i posten og påfølgende dårlig presseomtale var resultatet.

Prince? TAFKAP (The Artist Formerly Known As Prince)? New Power Soul? New Power Generation? Love4OneAnother? Ikke engang plateselskapet vet hva de skal kalle Prince Rogers Nelson.

PRINCES VEI FRA MILLIONSELGENDE mega-artist til postordrefirma med adresse i en forstad til hovedstaden i Minnesota startet da han begynte å ryke uklar med plateselskapet Warner Brothers på slutten av 80-tallet.

Etter noen år som kritikernes yndling ble han i 1984 folkeeie med albumet og filmen «Purple Rain». Store penger og stort, internasjonalt plateskap i ryggen ga ham endelig sjansen til å realisere seg selv som kunstner.

Han ga ut ett album i året. Det ble sagt at for hver sang han ga ut, hadde han spilt inn fem til. Han lagde to katastrofalt dårlige spillefilmer med seg selv i hovedrollen  - «Under the Cherry Moon» (1986) og «Graffitti Bridge» (1991).

Markedet ble oversvømmet av Prince-produkter. I platebransjen heller man til at superstjerner må begrense seg, for at ikke fansen skal miste interessen.

 -Prince forsto aldri at du ikke kan utgi alt du spytter ut. Denne tankemåten kan komme av at han lever isolert i Minnesota. Han er sjenert og noe innesluttet, og har alltid hatt en liten klikk med folk rundt seg som forteller ham det han liker å høre, uttalte en av Warner-sjefene anonymt til nyhetsbladet Time i november 1996.

GNISNINGENE KUNNE kanskje ha vært løst i et styrerom, men de brøt ut i åpen strid. Prince malte «Slave» i ansiktet for å fortelle hva han mente om at Warner hadde styringen med musikken hans.

Han lagde i løpet av svært kort tid en rekke bra, men kommersielt uselgelige plater for å komme seg ut av kontrakten raskest mulig. Samtidig kan han ikke sies å ha lidd noen økonomisk nød.

Da han fornyet kontrakten sin i 1992, skal han ha fått 100 millioner dollar. Med dagens kurs blir det godt over 750 millioner kroner  - nesten et halvt Opera-bygg.

Hans siste farvel til Warner ble «Chaos and Disorder» i 1996  - en hastig innspilt jamsession som ikke klarte å få folk til å stå i kø foran platedisken.

«Emancipation», trippelalbumet som han lagde på korttidskontrakt med Warners konkurrent EMI, kan heller ikke sies å ha reddet platebransjen fra å bukke under.

Artisten Prince var ikke til å unngå, men han beholdt et mystisk skjær over privatlivet. Intervjuer har vært sjeldne og knappe.

I dag virker han mer utadvent, som en kremmer som skal overleve være. Det går rykte om at Spice Girls-avhopperen Geri skal intervjue ham.

Hittil har han har gitt noen ganske intetsigende intervjuer til medier på begge sider av Atlanteren. Fellesnevneren er penger. Han virker nidkjært opptatt av å vri hver eneste mulige cent ut av musikken sin.

Det lille utvalget journalister som har fått slippe til, har fått streng beskjed på forhånd om å ikke nevne sønnen hans. Han døde av en sjelden skjelettsykdom bare to uker etter fødselen i oktober 1996.

Det to og et halvt år gamle ekteskapet med den 24 år gamle puertoricanskfødte danserinnen Mayte Garcia (nå Mayte Garcia-Nelson) ser ut til å ha overlevd en tragedie som ofte splitter ektefolk.

MAYTE FORTELLER hvordan hun og mannen har det på hjemmebane i aprilnummeret av «Latino», et magasin som henvender seg til den spansktalende befolkningen i USA.

 -Vi har en katt, to duer, en fisk og to hunder. Vi har begge sluttet å spise kjøtt. Jeg liker å lage mat, og jeg tror at han (Prince) blir mer og mer opptatt av familien. Noen ganger slapper vi bare av med hundene. Andre ganger bare ser vi på hverandre. Da ser vi Gud.