Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fallende stjerne

Et nytt bunnpunkt fra Walters. Er oppskriften oppbrukt?

BOK: Helt siden engelske Minette Walters debuterte for ti års tid siden, har hun vært en ledende forfatter innen krimsjangeren, avdeling for menneskelig drama. Altså ikke moderne politi-, journalist- eller detektivkrim, men en videreutvikling av den stolte tradisjonen fra Agatha Christie. Reiser på kryss og tvers av de britiske samfunnsklassene i thrilleraktig spenning.

De tre første bøkene, «Døden i ishuset», «Olive tok en øks» og «Kjerringbissel», var alle strålende bøker med finurlige intriger og overraskende vendinger, ikke minst i personskildringene. Bøker med kvaliteter et godt stykke utover hva man forventer av en krim.

Varierende

Siden har damens produksjon vært av varierende og dalende kvalitet, vel å merke i forhold til den standarden hun selv da hadde satt. Med fjorårets «Acid Row» var hun tilbake i form. Ei forrykende bok om frykt, vold og gode hensikter i en forslummet britisk drabantby. Håpet var derfor stort foran årets bok, «Fox». Men dessverre, Walters skuffer. Hennes oppskrift ser ut til å være oppbrukt. Fremdeles ikke direkte dårlig, men for en garvet Walters-leser blir «Fox» gjennomsiktig. Som i «Acid Row» er fortellingen lagt til et tett, lite samfunn, denne gangen en landsby. James Lockyer-Fox på herregården tar kontakt med sitt bortadopterte barnebarn, den tøffe kaptein Nancy Smith.

Pengejakt

Hans egen sønn og datter er noen depraverte svindlere og rusmisbrukere, på jakt etter familieformuen. Selv er han plaget av anonyme telefonoppringninger og annen terror, mistenkt av lokalbefolkningen for å ha tatt livet av sin hustru. Et følge av farende fanter ledet av den mystiske psykopaten «Fox» slår seg ned på landsbyens allmenning. Hvem er han? Og hvorfor kjenner han landsbyen så godt? Hvorfor lusker han rundt herregården?

Mer bør vel ikke røpes, men i god Walters-stil får leseren også overblikk over landsbyens og omstreifernes sosiologi og psykologi, alt knyttet opp mot herregårdens snikende tragedie. Triste skjebner og trøstesløse ekteskap. Fornøyelig faenskap og sitrende spenning - men bare tidvis. For denne gangen er Walters' personskildringer for banale, noen av dem nærmest parodiske. Historien blir for langtrukken. Forfatteren klarer ikke å holde leserens oppmerksomhet rundt herregården. De syke familieforholdene har vi hørt om før, mange ganger. Den gamle, ensomme figuren har vi møtt i annenhver Walters-bok. Den uvanlige kjærlighetsrelasjonen som vi er så vant til i damens bøker, overrasker ikke, griper ikke. Damebladromantikk. Og klimaks er slapt, nesten litt komisk - en dødssynd for en krim. Intrigen må forklares, og dermed er slaget tapt.

Men oversettelsen er godt ivaretatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media