Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fallende stjerne

En roman som bare i partier overskrider det ordinære.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Kjersti Scheen har skrevet over tretti bøker på de tretti åra hun har vært forfatter. De fleste for barn og unge, men det er også blitt en rekke bøker for voksne. Særlig romanene om detektiven Margaret Moss har fått en stor leserskare.Scheens styrke er evnen til å smi fortellinger som har sjarm og godt driv. Også årets bok har gode anslag, men blir en litt for lettbent og ordinær fortelling om en TV-stjernes sammenbrudd.

Avbrekk fra livet

Den feterte talkshowvertinnen Bella dukker ikke opp til litteraturdebatten hun skal lede. Hun er sporløst forsvunnet. Faktum er at hun har lånt søsterens navn og gjemmer seg i grandonkelens store, tomme hus. Der tusler hun rundt med nervene i helspenn og forsøker å finne ut hva som gikk galt. Paranoiaen slår ut i full blomst når en nysgjerrig journalist begynner å snuse rundt i området. Skadeskutte sjeler som oppsøker forlatte eller sommerlukkete hus og hytter for å bedrive en smule selvransakelse, er en velbrukt formel i norsk litteratur. Bruken av en slik velkjent ramme krever mer av innholdet. Verken Bellas søken etter sitt «forlagte hjerte», eller den heller tynne historien om paparazzijournalisten, løfter romanen. Tvert imot slår en konstaterende (heller enn underbyggende) tendens igjennom. Det er også innenfor denne nåtidsfortellingen at språket framstår som minst nyskapende og variert: «Jeg kunne ikke se meg sjøl være noe sted, mørkt framme og mørkt bak» tenker Bella. Og litt seinere: «Den velkjente følelsen av lede steig i meg, svart foran og svart bak.»

Fine anslag

Noen av tilbakeblikkene gir derimot karakter til fortellingen. Romanen er på sitt beste når Scheen skildrer Bellas opphold på en psykiatrisk institusjon. Og når hun mer intenst fokuserer på Bellas mentale spenninger; mellom de to personlighetene i henne som Bella ikke greier å forene. Det smertefulle er at ingen av dem synes levedyktige alene heller. Denne tyngre tematikken har Scheen et interessant grep om. Men den skusles bort i en svak og lettvint rammefortelling der den lykkelige enden på det hele ikke er langt unna. «Ute av bilde» har fine tematiske anslag, men romanen hviler litt for lett i det alminnelige.