Faller litt sammen

Ufriskt, om ikke helt uinteressant skjebnedrama om den kollektive italienske psyke.

FILM: Det begynner med en «Reservoir Dogs»-aktig restaurantscene hvor en forsamling dresskledde italienere spiser kalv og baksnakker Inter Milans notorisk grisete forsvarsspiller Marco Materazzi. Dette virker svært lovende, i og med at middagsfilmen historisk sett er en italiensk paradesjanger, i og med at kalv er skikkelig godt, og i og med at det av en eller annen grunn føles betryggende at selv det som viser seg å være skruppelløse milanesiske finansakrobater ikke forholder seg likegyldig til Marco Materazzi.

Gjenkjennelig

Fra middagsgjestene får regningen og utover, minner imidlertid «A Cosa Nostra» mye mer om vår egen «Lønsj» enn den minner om en søreuropeisk «Reservoir Dogs».

Dette er, viser det seg, nok et multiplottdrevet ensembledrama av sammenvevde menneskeskjebner, hvorav majoriteten av skjebnene, hvor enn matleit det måtte høres ut, føles noe vel gjenkjennelige. Her er en pyntesyk ung mann som blir finansmafiaens løpegutt (via sitt forhold til en kokainavhengig modell), en mild østeuropeisk prostituert som blinkes ut til å gi det barnløse mafiaoverhodet en sønn, og en martret økokrimetterforsker (spilt av hjemkomne Valeria Golino) som jakter hvileløst på nevnte mafiatopp, men egentlig mest av alt vil ha barn, hun ôg, viser det seg.

Forutsigbar

På spørsmål om hvorfor den nye sesongen av «Uti vår hage» har konsekvent sammenflettede plott, når deres kolleger i det svenske komikerkollektivet Killinggänget («Fire nyanser av brunt») sverger til en løsere fortellerstruktur, argumenterte Harald Eia nylig i et intervju med filmbladet Rushprint at «det er jålete å ikke knytte historiene sammen». Selv om det er en innvending man ikke skal glemme, kunne «A Cosa Nostra» vært langt mindre forutsigbar i både form og innhold, ser man for seg, og fortsatt ikke tippet over i jåleri.