Falmet museum på rundreise

Håkon Moslet anmelder Kiss-konserten.

(Dagbladet.no): Kiss har satt en showbiz-standard som de ikke klarer å leve opp til.

Det er når gåsehuden har lagt seg, oppdemmede forventninger har fått sin første forløsing og gjensynsgleden er bekreftet, man begynner å stille seg noen spørsmål: Er Kiss-logoen litt liten? Er det noe fantasiløst over hele showet? Sliter Paul Stanley noe alvorlig? Låter bandet en tanke sidrompa? Spiller de et snodig utvalg låter?

Litt seinere på kvelden må man dessverre sukke ja på alle spørsmål. I 2008 gjør Kiss seg bedre på poster, dvd og YouTube enn de gjør på scenen.

Det er et tungt liv å være lesende Kiss-fan.

Det vet jeg, for jeg husker irritasjonen over enerne og toerne på terningene som bandet høstet for sin konsert i Skedsmohallen i september 1988.

Det var vanlig den gangen. Kiss og den typen musikk ble bare møtt med hånflir og sett på som en slags reaksjonær Frp-rock.

Derfor hadde jeg tenkt at denne anmeldelsen skulle være et oppgjør med alle enfoldige musikkjournalister som stod med armene i kors, bakerst i Skedsmohallen og trampet på heltene våre i avisene dagen etter.

Det var nemlig vi som hadde rett og de som hadde feil.

SLAKTES: Kiss har så langt ikke imponert Skandinaviske anmeldere under årets turné. - Jeg er usikker på om jeg skal se dem en åttende gang, skriver Håkon Moslet. Her opptrer bandet under en italiensk konsert tidligere i år. Foto: STELLA PICTURES
SLAKTES: Kiss har så langt ikke imponert Skandinaviske anmeldere under årets turné. - Jeg er usikker på om jeg skal se dem en åttende gang, skriver Håkon Moslet. Her opptrer bandet under en italiensk konsert tidligere i år. Foto: STELLA PICTURES Vis mer

Kiss har utvilsomt varige kvaliteter, noe vi forstod instinktivt, men som gikk 80-tallets selvhøytidelige musikkjournalister hus forbi.

Men etter hvert som den store Kiss-konserten skred fram, ble en slik innfallsvinkel fjernere og fjernere. Ikke fordi Kiss ikke har varige kvaliteter, men fordi det var litt vanskelig å få øye på disse i går.

Kiss kom til Vallhall, Oslo og Norge som sommerens mest gledelige tilbakekomst. En klassiker var tilbake for å putte showet tilbake i rocken, x’n tilbake i sexen og seg selv tilbake der de hører hjemme: på tronen som tidenes kuleste band.

At både Ace Frehley og Peter Criss var skjøvet ut i den ytterste kulde siden sist, var liksom helt glemt. For nå var Kiss tilbake. Da er man villig til å svelge noen kameler.

Stå-pelsen på armene spratt fram allerede idet man satte sine bein i Vallhall. Her summet det som i en bikube. T-skjortesalget gikk på høygir, andelen sminkede hannkjønn var uvanlig høy, og store og små fans trippet nyforelskede rundt.

Så ble lyset senket. Mannen med den mørke stemmen sa «You wanted the best, you got the best» og så videre, teppet falt, og der, til tonene av «Deuce», kom Gene, Paul og nykommer Tommy Thayer ned fra taket og pensjonstilværelsen, til oss dødelige i idrettshallen på Oslo øst.

Kiss er fedrene til en million drømmer, og jeg kan kjenne et rush av blod til hodet idet Gene Simmons vagger over scenen og legger hodet på skakke som min onde favorittonkel. Så overtar Paul Stanley mikken i «Strutter».

Det er her man får de første antagelsene om at alt ikke er helt som det en gang var. Paul virker sliten i stemmen. Når han skal prate før de neste låtene, «Got To Choose» og «Hotter Than Hell», virker han fjern, ja nesten litt surrete

FRITTALENDE: Håkon Moslet er livslang Kiss-fan, og arbeidet i en årrekke som musikkjournalist for Dagbladet. Moslet er nå musikksjef i NRK P3. Foto: LARS EIVIND BONES
FRITTALENDE: Håkon Moslet er livslang Kiss-fan, og arbeidet i en årrekke som musikkjournalist for Dagbladet. Moslet er nå musikksjef i NRK P3. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Repertoaret bandet har valgt seg ut for sommeren og kvelden er et tema til splid i Kiss-kretser. For meg blir det helt åpenbart at det er helt på jordet. Riktignok er «Alive» bandets gjennombruddsalbum i USA og en semiklassisk liveskive, men å basere et helt show - deres første på ni år i Europa - rundt utgivelsen, er vanvittig.

Vi snakker tross alt om en liveskive med låter kun fra 1974 og 1975, før bandets første, andre og tredje storhetsperiode, og lenge før de fikk sitt gjennombrudd på disse breddegrader.

Med unntak av et par-tre enkeltlåter, er «Alive»-materialet helt obskurt for det publikum som fyller Vallhall og Koengen i Bergen denne helga. Det er ikke det at det er uten kvaliteter, for det er definitivt sjel, rockromantikk og uforfalsket groove i låter som «C’mon And Love Me», «Parasite» og «She».

Men vi kom ikke her for sjel, pietisme og minner om svarthvite opptak fra San Francisco i januar 1975.

Vi kom hit for å se et band som plukker like fritt fra låtkatalogen sin som de plukker medlemmer. Vi kom for å høre hits og classics fra øverste hylle, ikke misforstått kredsøken og gnukking på uvesentligheter som «Nothin’ To Loose» og «Let Me Go Rock’n’Roll».

Vi kom også for å se «the greatest show on earth». Nuvel, scenen er stor men ganske enkel og tradisjonell. Her er hydraulikk i små doser; Gene som spruter flammer og Ace som skyter med gitaren. De obligatoriske greiene.

Men her er ikke noe nytt, ikke én ny idé siden de gjorde sminke-comeback i 1996. Samtlige showelementer er identiske. Så er ikke Kiss et U2 som stadig skal fornye seg, snarere som Cola; du vet hva du får.

Men når det du får er hakket tammere og mer fantasiløst enn du har forventet og pleid å få, ja da brer skuffelsen seg i kroppen. For hvem vil vel ha Cola i museumstapning.

Falmet museum på rundreise

Man kunne jo drømme at Kiss var som Stones, som baserer enhver ny turné rundt noen faste låter og noen faste ritualer, men som likevel gjør det med en dynamikk, en sprut og en musikalitet som tar pusten fra alle og enhver. Men det er her Kiss’ «Alive 35»-show svikter.

Showet mangler fart, bevegelse og dynamikk. Det mangler viljen til å vinne og evnen til å begeistre. Ja, det mangler kåtskapen som ligger der latent i Genes tunge, gløden som kunne gjort disse låtene levende, rollen i rocken og støvelen som sparker bandet ut av et baktungt og tamt modus.

Hovedproblemet, utover idéfattigdom, er Paul Stanley.

Som bandets Mick Jagger skal han holde showet i gang. Han er frontfiguren, verten, MC’n og dynamoen. Tidligere har Paul Stanley vært blant de beste. Nå virker han sliten både i beina, hodet og stemmen. Han er lite bevegelig på den enorme scenen, han bommer på sine klassiske introer og han synger surt og skrikete.

På ekstranummeret «I Was Made For Loving You» er det krise. Paul er ute av rytme, gjør merkelige stopp og forsøker å kompensere for manglende kraft med spredte hyl. Han klarer rett og slett ikke å gjennomføre bandets største hit gjennom alle tider. Fortsetter det sånn er Paul nestemann ut av bandet.

Kiss redder kvelden med den siste halvtimen.

Først nå blir det fest og øyeblikk å fortelle barnebarna om. Det begynner med siste låt i det ordinære settet, bandets store hymne «Rock And Roll All Nite», med blinkende Kiss-logo, bomber, allsang, moro, røyk, hydraulikk, knusing av gitar og markedets beste konfetti-maskiner.

Så kommer de tilbake med en ekstranummer-godtepose stappet med hits. Det er storhet over «Shout It Out Loud» og «Detroit Rock City». Måten Tommy Thayer fletter The Who’s «Won’t Get Fooled Again» inn i «Lick It Up» er elegant, og Genes utstuderte blodspytting og flytur opp til lysriggen på «I Love It Loud» føles som et stort showbiz-øyeblikk.

For underholdning var nok showet for de mange som så Kiss for første gang. Selv så jeg Kiss for sjuende gang.

Jeg er usikker på om det blir en gang nummer åtte

Håkon Moslet er tidligere musikkjournalist i Dagbladet, og arbeider nå som musikksjef i NRK P3