Falsett i solnedgang

Spellemann-vinnerne Lukestar er selvutslettende perfeksjonister.

Foto: Jørgen Gomnæs/Tuba Records
Foto: Jørgen Gomnæs/Tuba RecordsVis mer

ALBUM: Tre år etter den medrivende og Spellemann-vinnende «Lake Toba», har Lukestar fortsatt sin temposterke, øsende falsettpop til en viss grad for seg selv.

Nisje for seg selv Kråkesølv, selverklærte Lukestar-naskere, har for så vidt videreført den litt snirklete gitarindierocken på sine langt mer tilbakelente og norskspråklige premisser.

Ellers er ikke Lukestar nevneverdig shoegaze, nevneverdig «ærlige» eller «rufsete». Her er lite sarkasme, ironi eller søtladen naivitet, her er i lite påfallende grad noen form for retropsykedeliske røtter eller Beach Boys-oppheng — da har vi fått med oss mesteparten av «norsk indie anno 2011». Med litt velvilje kan vi vel si de lefler med en mild form for prog.

Altså: Lukestar har for så vidt kilt seg inn i en nisje hvor de får være ganske alene her hjemme, hvilket er et godt utgangspunkt.

Dyrker styrkene Men denne nisjen er muligens i trangeste laget, og etter noen lange dager med å trenge inn i dypet av «Taiga», kommer følelsen av at Lukestar denne gangen tilbyr «too much of a good thing».

Det er blitt en intens, i overkant insisterende og litt klaustrofobisk dyrking av det som isolert sett er bandets største styrker: de stemningsmessige løftene og den flyvende melankolien som Truls Heggeros falsett representerer, den kraftfulle følelsen av saktegående drømmemusikk som spilles altfor fort.

Formeltrøtthet Det blir en slags formelavhengighet her som for det første gjør låtene for likelydende ­— det var noen ganske svimlende refrenginnfall og hektende kvaliteter for øvrig med «Lake Toba». Mye kunne vært løst og åpnet opp hvis «Taiga» hadde blitt tilført mer luft, litt mer lys, kanskje et par svalere partier eller en annen form for sonisk overraskelse. Et glefsende rovdyr i skogen, eller litt sval fuglesang.

«Taiga»s landskap er umiddelbart betagende, særpreget og lett å bli glad i, men i blant får man den samme følelsen av ensformighet man kan få av barskogbeltet den henter sitt navn fra.

På «Taiga» blir det mer én lang lyd, ett bestemt, karismatisk uttrykk perfeksjonert så det nesten blir selvutslettende.

Falsett i solnedgang