På bygdebesøk: AP-leder Jonas Gahr Støre og SP-leder Trygve Slagsvold Vedum ler og klapper etter at Petter Pilgaard drakk opp råmelken de nettopp hadde melket fra kua. De tre deltok i en melkekonkurranse under Dyrskun i Seljord. På det andre laget var statsminister Erna Solberg, mat- og jordbruksminister Bård Hoksrud og Vendela Kirsebom.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix
På bygdebesøk: AP-leder Jonas Gahr Støre og SP-leder Trygve Slagsvold Vedum ler og klapper etter at Petter Pilgaard drakk opp råmelken de nettopp hadde melket fra kua. De tre deltok i en melkekonkurranse under Dyrskun i Seljord. På det andre laget var statsminister Erna Solberg, mat- og jordbruksminister Bård Hoksrud og Vendela Kirsebom. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Antielitisme:

Falsk antielitisme er ikke det samme som god maktkritikk

Populistisk og velregissert antielitisme er ikke et godt virkemiddel for å avdekke elitens maktutøvelse.

Kommentar

«Finnes eliter?» spør Klassekampens nyhetssjef Mímir Kristjánsson retorisk i gårsdagens avis, og følger opp: «Når man leser kommentarsidene i VG og Dagbladet kan man bli i stuss om det i det hele tatt finnes eliter i Norge.»

Bakgrunnen for Kristjánssons undring er Dagbladets siste lederartikkel i 2018. Der advarte vi folk mot å la seg lure av den velregisserte antielitismen som bringer demagoger til makta i en rekke demokratier.

Kort forklart forløper den falske antielitismen seg slik: Maktpersoner som selv tilhører en elite, for eksempel økonomisk (Trump) eller politisk (Vedum/Listhaug), anklager meningsmotstandere for å være elitister uten hensyn til, eller forståelse for, «folk flest.» Selv framstiller de seg som reine produkter av folket, ikke «elitefabrikker» som utdanningsinstitusjoner, partiorganisasjoner og departementer. Eller Oslo, for favne litt breiere.

På den måten tar de mannen, ikke ballen. Framfor å forholde seg til innholdet i motstanderens politikk, samt argumentene som føres for å forsvare den, svertes avsenderen. Slik behøver heller ikke strategien inneholde mange egne argumenter og gjennomtenkte løsninger. Ved å karikere motstanderen, vil debatten nesten alltid handle om noe annet enn selve politikkområdet.

I en slik verden, skrev Dagbladet, «flyttes debatten fra argumentenes slagmark til mistro og populisme.» Det er en urovekkende utvikling for alle som ønsker seg fakta, innestemme og kompromiss, framfor polarisering.

Og nettopp her snakker Kristjánsson og vi litt forbi hverandre. Vi mener ikke, som Kristjánsson later til å tro, at motstand mot falsk antielitisme fritar norske eliter for kritikk.

Det er for eksempel ikke lenge siden denne avisa publiserte en stor kartlegging av den skjulte makta i Norge, ikke bare den som følger av formelle posisjoner. For ikke å snakke om den daglige maktkritikken vi fører på leder- og kommentarplass, i redaksjonelt stoff og i gravejournalistikken.

Avhengig av hva Kristjánsson legger i opprør, er det ikke vanskelig for meg å være enig i at «vi trenger mer, og ikke mindre, opprør mot eliten i 2019.» Derfor kritiserer vi for eksempel også stadig den økonomiske elitens altfor gunstige skatteregime under Solberg-regjeringen, samt farene ved økt uikhet.

Men den formen for antielitisme vi omtaler i lederartikkelen Kristjánsson kritiserer, er ikke det samme som god og viktig maktkritikk. Vi tror ikke populistisk og falsk antielitisme er et godt virkemiddel for å avdekke elitens maktutøvelse, og tror heller ikke at det skaper et klima som forener elitens interesser med folkets. Tolker jeg Kristjánsson i beste mening, tror jeg han mener det samme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.