UTFORDRING: Forsknings- og høyere utdannings-minister Iselin Nybø (V) får ansvaret for en sektor som strever med "falsk vitenskap" - en utfordring som var noe av det siste forgjenger Torbjørn Røe Isaksen (H) advarte mot. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
UTFORDRING: Forsknings- og høyere utdannings-minister Iselin Nybø (V) får ansvaret for en sektor som strever med "falsk vitenskap" - en utfordring som var noe av det siste forgjenger Torbjørn Røe Isaksen (H) advarte mot. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Forskning og offentlighet:

Falsk forskning er like farlig som falske nyheter

Det blir enda vanskeligere å skille mellom kunnskap som er produsert gjennom etterrettelige metoder og påstander som ikke er det.

Kommentar

Noe av det siste Torbjørn Røe Isaksen gjorde før han tok spranget fra Kunnskapsdepartementet til Næringsdepartementet, var å advare mot «fake science», altså «falsk vitenskap» — et problem for akademia og en tilleggshodepine for en offentlighet som ennå ikke helt har funnet noe botemiddel mot fremveksten av «fake news». Falsk vitenskap og falske nyheter har mye il felles. Begge fenomener gjør det vanskeligere å identifisere etterrettelig informasjon, og presenterer informasjon som enten er gal eller dårlig kvalitetssikret på en måte som gjør at det kan fremstå som troverdig.

Seriøse forskere har gjerne blitt kjent med fenomenet via mistenkelige forsøk på kontakt, en slags akademiske versjoner av e-postene som forteller deg at du har arvet en milliardær på Elfenbenskysten. Mailene utgir seg for å være sendt av redaktører av vitenskapelige tidsskrifter og roser mottagerne for den fabelaktige forskningen de driver med, og tilbyr seg å publisere de neste forskningsresultatene deres.

Det viser seg imidlertid snart at tidsskriftene vil ha klekkelig betalt for publiseringen, og at de ikke baserer seg på det mest grunnleggende prinsippet for akademiske utgivelser, nemlig fagfellevurderingen, den anonyme, doble kvalitetssikringen gjort av andre fagfolk.

Disse såkalte «rovdyrtidsskriftene» kan komme til å lure til seg akademikere under publiseringspress. Men de er også som skapt for en type vitenskap som i utgangspunktet er falsk, ikke bare unndrat kvalitetssikring; den fordreide og tendensiøse fremstillingen av forskningsfunn som ofte brukes som propaganda.

Kombinasjonen av de useriøse tidsskriftene og de useriøse forskerne, samt den stadig mer aggressive tonen i samfunnsdebatten der sterke stemmer prøver å redusere alle rapporter til partsinnlegg, er kraftfull og destruktiv. Det bidrar til å viske ut skillet mellom påstander og forskning. Det svekker tilliten til akademikere og akademiske tidsskrifter som sådan.

Det er også vanskelig å se for seg noen umiddelbar løsning. Men kanskje kunne det hjelpe med en tilsynelatende paradoksal fremgangsmåte.

Seriøse forskere kan på den ene siden være åpne om at forskning, som all menneskelig aktivitet, er feilbarlig, at blinde flekker, forutinntatthet og manglende informasjon eller fantasi kan prege også det de gjør — og på den andre siden påpeke at å bruke vitenskapelige metoder gjør sjansen for å være styrt av slike faktorer mindre. At de er det beste verktøyet vi har for å isolere reelle årsak-virkning-sammenhenger. Og at den er en grunnleggende, ufravikelig forskjell mellom dette og partsinnlegg eller propaganda.