- FARLIG: På sikt vil GPS-sporing undergrave ungenes tillit til både teknologi og samfunnet rundt dem, skriver artikkelforfatterne.
Foto: Erlend Aas / SCANPIX
- FARLIG: På sikt vil GPS-sporing undergrave ungenes tillit til både teknologi og samfunnet rundt dem, skriver artikkelforfatterne. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Falsk trygghet for barna

Om barns teknologibruk starter med overvåking og fjernstyring, fremfor tillit og deltagelse, da bommer vi.

Debattinnlegg

60 000 nye 6-åringer har nettopp begynt i førsteklasse, og 60 000 10-åringer har vokst fra et tilbud om SFO. De skal gå alene hjem etter skolen, og mange vil ha eller få en smarttelefon. Skal vi lære disse ungene at trygghet er noe som sikres gjennom overvåkning og sporing, såkalt GPS-teknologi? Eller skal vi lære dem å benytte mulighetene teknologien gir?

I sommer har det vært mange oppslag om foreldre som ønsker å spore barns bevegelser ved hjelp av teknologi. Dette for å ha oversikt over hvor ungene er og hva de gjør. Dette gir en falsk trygghet, og vil på sikt undergrave ungenes tillit til teknologi, samfunnet de ferdes i og mulighetene de har til å bevege seg på egen hånd. Sporing er både problematisk overvåkning i tillegg til stor mistro til barn og unge.

Teknologi er en viktig faktor i all samfunnsutvikling, på godt og vondt. Sporingsteknologier har vært tilgjengelig lenge, og ikke bare vet vi at de vil bli brukt, vi ønsker også at de skal bli brukt. Men som så mange andre teknologidebatter handler ikke sporing om for eller mot teknologien, men om hvem som skal bruke teknologien til hva i hvilke situasjoner. For ønsker vi et samfunn hvor foreldre har full kontroll på hvor barna deres befinner seg hele døgnet?

Det enkle svaret er nok for mange et opplagt ja, og dermed velges også de enkle løsningene. Helt vanlige barn og unge blir «frivillig» overvåket og sporet av foreldre som har et mer eller mindre definert behov for å vite nøyaktig hvor barna befinner seg. I stede for passiv sporing burde heller foreldrene jobbet sammen med barna for å bruke teknologien aktivt til å ta kontakt og sende varsler når det er behov for kontakt, trygghet, informasjon eller hjelp. I et velfungerende digitalt samfunn er foreldrene digitalt deltagende sammen med barna, ikke misbrukere av teknologiens muligheter. Vi må sikre at teknologien brukes til å øke barnas muligheter og evne til utfoldelse. Vi må passe oss for å ikke skape falsk trygghet, der foreldre følger en blinkende prikk på et kart.

Det er likevel situasjoner der GPS-sporing av mennesker og utstyr er nødvendig, blant annet når demente kan trenge ekstra beskyttelse og omsorg. Likevel - det er et stort sprang fra omsorg for demente, og andre som eventuelt ikke kan ta fullverdig vare på seg selv, til at barn «lar seg overvåke frivillig». For hvor frivillig er det når et barn må samtykke til at foreldre sporer hvor barnet befinner seg for å få sin egen mobil? Barna har selvfølgelig kunnet velge å ikke ha mobil, men er det et reelt valg i 2014? Kan vi, barn og voksne, i dag fungere uten mobil?

Teknologi er en viktig byggekloss for et deltagende og bedre samfunn der hensynet til alle brukerne tas på alvor. Da kan vi ikke ha et ensidig fokus på frykt for barns naturlige behov for å utforske både den digitale og ikke-digitale verden. Teknologien må fungere som sykkelen som trygt bygger opp under barns utforskertrang, trygghetsbehov og samtidig utvider horisonten deres, ikke et skadelig piggtrådgjerde rundt lekeplassen for at foreldrene skal slippe å følge med.

Dersom vi skal lykkes med digitaliseringen av det kostbare og verdifulle norske velferdssamfunnet må vi også ivareta enkeltindividets digitale integritet, eget personvern og respekt for andres. Om barns teknologibruk starter med overvåking og fjernstyring, fremfor tillit og deltagelse, da bommer vi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook