Falske anmeldelser

Det har over lengre tid vært rettet til dels sterk kritikk mot politiet for etatens behandling av voldtektssaker. Kritikken framsettes både av media og høyere påtalemyndighet og retter seg særlig mot politiets etterforskning. Riksadvokaten opprettet derfor en arbeidsgruppe som skulle undersøke kvaliteten på denne. Bakgrunnen var den høye henleggelsesprosenten på 84 %, samt den høye frifinnelsessprosenten på 36 %. Gruppen la våren 2007 fram sin rapport som konkluderer med at politiet har et vesentlig forbedringspotensial hva gjelder etterforskningen.

I media er heller ikke tiltroen til politi eller rettsvesen særlig stor. En journalist skriver i Bergens Tidende 15. august 2007: «Voldtektsovergrep er et nærmest neglisjert område i norsk rettsvesen. Oppklaringsprosenten for voldtekter var ifølge Statistisk sentralbyrå 23 i 2005 og 29 i 2006.»

I sum maler kritikken et bilde av en virkelighet der rundt 8 av 10 voldtektsforbrytere går fri – i hovedsak på grunn av politiets dårlige etterforskning. Dette er en skjev, forenklet og unyansert framstilling av et komplisert saksfelt som det etter undertegnedes mening er nødvendig å kommentere.

Det er nok dessverre slik at en del voldtektsforbrytere går fri fordi politiet ikke klarer å framskaffe tilstrekkelig bevis. Dette forklarer ikke alene den høye henleggelsesprosenten. Voldtektssaker fremstilles i media som om alle voldtektsanmeldelser er sanne/riktige og at det eneste som står mellom overgrepet og domfellelse er en god politietterforskning. Dette er langt fra sannheten. Mange anmeldte saker skal henlegges fordi de er uriktige og/eller falske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Voldtekt en av de groveste integritetskrenkelser som finnes – og resulterer svært ofte i psykiske seinskader. Det er blant annet på denne bakgrunn at domstolene de senere år har skjerpet straffenivået i de sakene som ender med domfellelse. For politiet er det et selvfølgelig mål at voldtektsanmeldelser skal gis høy prioritet og etterforskes grundig med tilstrekkelige ressurser.

Uten å gå i detalj er det imidlertid en del forhold som gjør bevissituasjonen i voldtektssaker utfordrende. Det er ofte bare to personer involvert og det er sjelden vitneobservasjoner. Når den ene part hevder at samleiet var frivillig har politiet en utfordring – det blir i realiteten ord mot ord – og handler til sist om troverdighet. Dersom gjerningsmann og offer kjenner hverandre fra før blir det vanskelig å bevise utover enhver rimelig tvil at det er offeret som forteller sannheten. Dette er antakelig årsaken til at det er lettere å få domfellelser i såkalte «overfallsvoldtekter». Det er imidlertid mange eksempler på at god teknisk og taktisk etterforskning fører til domfellelse selv i de saker der partene kjenner hverandre fra før.

Riksadvokatens utredningsgruppe påpeker med rette mange områder hvor politiet kan bli bedre – og kommer med en rekke konkrete og fornuftige forslag til endring.

Et problem som imidlertid forbigås i nær stillhet er de uriktige og bevisst falske anmeldelsene. På side 17 står det riktignok: «politiet må også ha for øye at enkelte av voldtektsanmeldelsene er falske, begrunnet ut fra ulike motiv.»

Ellers nevnes falske anmeldelser som en negativ «myte» som hemmer politiets etterforskning. Dette er ikke spesielt for utredningsgruppen. I de fleste fora utelates disse og der de nevnes, fremstilles de som et marginalt problem. Virkeligheten er imidlertid en annen.

For å vise handlekraft ba Politidirektoratet høsten 2007 alle politidistrikt om å gjennomgå sine voldtektssaker for blant annet og kartlegge type relasjon mellom fornærmet/overgriper, beruselsesgrad etc. For undertegnede innebar dette å gjennomgå samtlige voldtektsanmeldelser i eget distrikt fra 2006 fram til juni 2007. Gjennomlesningen bekreftet det inntrykket som har festet seg etter noen år i politiet. Svært mange voldtektssaker henlegges fordi det er det de skal. Noen eksempler:

Politiet treffer en tydelig fortvilet og beruset kvinne. Kvinnen hevder å ha blitt voldtatt. Industrien på stedet gjør at det er mange tilreisende. Politiet etterforsker saken på en forbilledlig måte og finner fram til antatt gjerningsmann. Han forklarer at de to hadde sex sammen denne kvelden. Vedkommende hadde et kloremerke på halsen. Forklaringen var at fornærmede skulle ha kloret ham etter at han hadde nektet henne å kneppe opp buksesmekken hans inne på utestedet. Hans forklaring ble bekreftet av fornærmede. Partene forlot etter hvert stedet og skal ha hatt samleie et sted i nærheten. Tekniske undersøkelser av klær og åstedet bekreftet mistenktes versjon av hva som hadde skjedd der – og avkreftet at det kan ha skjedd slik fornærmede forklarte.

Kvinne overfalt på åpen gate og dratt inn i et smau hvor hun skal ha blitt voldtatt. Saken får stor medieomtale. Tekniske undersøkelser viser at det umulig kan ha skjedd en voldtekt i dette smauet.

Kvinne hevder seg voldtatt på fest av en bekjent hun aldri har likt. Flere deltakere til stede, også venner av kvinnen. Konfrontert med vitneobservasjoner om at de to flere ganger skal ha kysset hverandre på festen, innrømmer kvinnen at dette stemmer. Etter hvert havner de på et soverom og har sex. Kvinnen forklarer at hun ikke ønsket dette og gjorde høylytt motstand. Ingen av de andre deltakerne har hørt dette. Noen vitner har vært inne på rommet der voldtekten skal ha skjedd mens partene hadde sex. Flere forteller at omgangen framstod som frivillig.

Jente hevder seg voldtatt bak en bensinstasjon – navngitt gjerningsmann. Det er videoovervåking på stedet, men redigering vil ta noe tid. For å sikre spor blir antatt gjerningsmann på undertegnedes ordre pågrepet og satt i arrest. Det blir tatt avskraping fra penis med tanke på sikring av epitel (DNA) fra jenta. Videoen blir satt sammen og viser at partene var bak stasjonen i noen sekunder og at jentas forklaring om hva som har skjedd umulig kan stemme. Det viser seg at anmeldelsen var falsk, bakgrunnen skal ha vært en krangel om manglende invitasjon/transport til en fest.

Eksemplene er ikke atypiske. Undertegnede tar ikke stilling til hva som har skjedd i de ovennevnte sakene og bestrider ikke de fornærmedes opplevelse. Noen er imidlertid åpenbart falske. Poenget er at dette er det faktum som gjennom god etterforskning kan anses bevist – og det er ikke en rett i Norge som vil domfelle på bakgrunn av ovennevnte faktum.

De bevisst falske anmeldelsene har flere ganger vist seg å ha sitt utspring i krangler med kjæreste eller for å dekke over utroskap.

Voldtektsofre forteller tidvis at de på bakgrunn av spørsmålene som stilles opplever å bli mistrodd av politiet, noe som er beklagelig. Kritiske spørsmål er nødvendig i en politietterforskning og kan bidra til å oppklare saken og resultere i domfellelse. En annen ting er at politiet kan bli bedre i måten spørsmålene stilles på. Dersom ikke politiet gjør det vil en dommer eller en forsvarer gjøre det – da ofte i en åpen rett, noe som kan oppleves som langt mer ubehagelig for ofrene.

Riksadvokatens utredningsgruppe sin konklusjon er etter min mening delvis misvisende. Det er min påstand at den høye henleggelsesprosenten sjeldnere skyldes dårlig politiarbeid enn at saken faktisk skal henlegges basert på det faktum godt etterforskningsarbeid har frambrakt.

At gruppen ikke tar utfordringen og belastningen med i større grad å diskutere eller problematisere de mange uriktige anmeldelsene er kritikkverdig. At heller ingen i Politidirektoratet eller den høyere påtalemyndighet vil bidra til å kaste lys over utfordringene politiet møter, må skyldes frykt for å framstå som kvinnefiendtlige og politisk ukorrekte. Voldtekt er imidlertid ingen kvinnesak, men en grov forbrytelse som det er i alles interesse å bekjempe. Ikke sjelden må vi imidlertid være villige til å innse at anmeldelser er falske/uriktige og kalle dem det. Denne type anmeldelser er nemlig en av hovedårsakene til den høye henleggelsesprosenten.