Falskspill

Frank Kjosås er en Hamlet på jakt etter sannhet. Ved hjelp av løgn.

TEATER: I begynnelsen er han det eneste oppriktige mennesket i en løgnaktig verden.

Etter hvert mister også Hamlet sin troverdighet.

Forvirret Den danske prinsen oppfører seg på ingen måte slik prinser skal. Han vil ikke bli voksen. Han vil ikke innrette seg.

Alle rundt ham er falske, hule, vankelmodige, overfladiske, korrupte mennesker. Han kan ikke stole på noen.

Dette understrekes gjennom en spillestil preget av påtatte fakter, store bevegelser og utagerende ansiktsmimikk.

Rollegalleriet i Hålogaland Teaters «Hamlet» er holdt bevisst stivt, personlighetsløst. Bare ett menneske er annerledes, ensom i sin ekthet: Hamlet selv, en Frank Kjosås med et uttrykksregister fra det dempede til det hysteriske.

Overgangen finner sted når han bestemmer seg for å spille gal for å avsløre de andres løgner.

Derifra og ut er Hålogaland Teaters «Hamlet» helt og holdent et spill om falskspill.

Hovedtemaet, fremmedgjort overfladiskhet, dyrkes og rendyrkes.

Barnslighet Hamlets oppgjør gir seg uttrykk i kjønnsrolletrass, i et ønske om å ryste og sjokkere. En viss barnslighet ligger også over det.

Ved å nekte å anerkjenne fasaden peker han nese til alle de fasadeopptatte rundt seg.

Men heller ikke oppsetningen tar ham helt på alvor: Løpende rundt i høyhælte sko, med kvinneparykk og med leppestift klint over halve ansiktet, mens han dasker løs på seg selv og andre med en fluesmekker, er han strengt tatt en harmløs figur.

Nærmere det latterlige enn det truende.

Slik blir også han overfladisk, utvendig, påtatt, enda en falskspiller i falskspillernes leir. Mer et bortskjemt barn enn en arveprins i en maktkamp.

Kjønnsrolleleken får aldri substans.

Daniel Åkerstrøm-Steens scenografi synliggjør det kunstige i den verden Hamlet lever i; handlingen foregår mellom en mengde møbler spredd utover scenen, der aktørene som ikke er i spill ofte befinner seg i halvmørket, nær dem som deltar.