Familie- fjernsyn

:sterke tremeninger. Tenk deg en tilfeldig uke, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men du ser Dagsrevyen. Her sitter ankerkvinnen, la oss kalle henne Astrid, med hovedoppslag om en norsk dobbeltspion: Broren min Olav Versto sier i en kommentar at han ikke på noe tidspunkt var noe annet enn politisk VG-redaktør på jobb. Så over til Jagland, svoger'n til sjefen min.

Dagen etter er det en ankermann i Dagsrevyen, la oss kalle ham Lars Jacob, med hovedoppslaget: I dag har det kommet ut en bok skrevet av to kommunister du ikke kan stole på. De hevder at jeg var agent i Wien, Krogh sier i en kort kommentar til Dagsrevyen at dette er vrøvl. Så over til Sport, hjemme, borte og Rikets Sikkerhet.

Og sånn tusler uka, sånn passe på skeive, med budsjettlek som koster penger, men bakom tåkepraten lurer reven fra Lier. Han med 36,9 prosents sjanse til å le når det gjelder. Og vi tror på det som til enhver tid blir sagt, fra de høye og lave herrer i gamle dresser og håret på snei. Tut, tut.

Så over til TV2. Debatt i Sentrum klokka åtte, presis. Ankermannen her, la oss kalle ham Per Ståle, går rettferdig amok og smeller til mot negre & co. som raner på høylys dag. Vi følger og føler med Lønning, som i en kommentar til Vår sier at han vil søke politiet om rett til å danne TV2s politikorps fordi familien ikke finner seg i de lovløse tilstandene. Vi er selvsagt enige i at noe må gjøres, dagen etter i programmet Holmgalge. Det er fra sine egne man får nyhetene. Tut, tut, sier pappas bil.

Og sånn tusler uka, enda mer på skeive, før vi benker oss foran skjermen igjen og lar samfunnet passe på sine egne. Men, fatt mot i brøstet alle sammen, snart er det jul og det vi ønsker oss mest, er et bakbundet innvandrerbarn, pent innpakket og lagt i jern under det norske treet. Her kan pakken ligge i kirkeasyl fram til neste episode av familiesagaen «De syv nyhetsbrødre». Ingen kommentar, sier NRKs sjefssvoger, la oss kalle ham Tom Berntzen. Hurra!