Familie i krig

Pratsomt, men fengende, om stavangergutts oppvekst med The Smiths og Kompani Linge.

Les bokanmeldelsene!

BOK: Han er en mester i å bygge «karakterer», som det heter på filmspråket. Hans romanfigurer virker så autentiske at du nærmest gjenkjenner dem på gata, i omgangskretsen eller - hjelp! - i familien.

I «Kompani Orheim» utdyper han historien om Jarle fra «Mannen som elsket Yngve» (2003). Han går tilbake i tid, fra gutten blir født som Jarle Orheim i 1972 da det norske folket sa nei til EEC for første gang, og til gutten begynner på videregående som Jarle Klepp. Rammen rundt er videre, romanen begynner og slutter med en begravelse et tiår seinere.

Kall det en oppvekstroman, en dannelsesroman, men like mye er det et dobbeltportrett av far-sønn-forholdet.

Harmoni

«Kompani Orheim», i denne tittelen ligger et hav av forventninger og familiær lykke og samhold. Som krigstidas Kompani Linge skulle den lille kjernefamilien utholde alt av motgang og farlige utfordringer. Mor Sara, far Terje og lille Jarle skulle personifisere selveste middelklasseharmonien, med rekkehus, gressklipper, fotballtrening og tommelen i været.

Det svakeste leddet i denne kjeden viser seg snart å være Terje, familiefaren. Hans hang til å omslutte familien i et kompani innebærer også isolasjon. Terje har brutt med sine egne foreldre, av årsaker romanen bare så vidt berører. Jarle tror besteforeldrene på farssiden er døde; onkler og tanter har han også bare sporadisk kontakt med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tresomheten begynner far å drikke. Jarle våkner til høy musikk og sinte stemmer om natta. Mor glatter over. I Kompani Orheims univers er skilsmisse et nederlag. Her holder man fortet og snakker ikke om det før det er nødvendig, og aldri utad.

Tragisk

Farens utvikling til fullbefaren alkoholiker er naturligvis et bimotiv i historien om Jarle. Men det er verdt å dvele ved den her, fordi Renberg har skapt en så helstøpt tragisk skikkelse med mange fasetter.Terje er tilsynelatende livsoptimist, en som sprer glede og tøyser og tuller med guttungen. Gradvis utvikler han alkoholikerens paranoia, mot jævla rødstrømper, kjerringer med sammensydd kjønn og hele konspirasjonen. I tørre perioder er han euforisk i sin iver etter å holde kompaniet sammen i limingen. Han designer en «andre verdenskrig-ferie» for sin motvillige familie, de drar på fjelltur med utgangspunkt i Rjukan og Vemork og tungtvannshistorien, fotturer på Hardangervidda med minimalt av proviant. Det må sprekke, og det sprekker så hele vidda knaker.

Alternativt

Mot dette bakteppet vokser Jarle til i en typisk 1980-tallskontekst. Som i «Mannen som elsket Yngve» brukes musikken til å definere gutten. Jarle markerer tidlig sitt ønske om å være «annerledes» ved å lytte til The Smiths, The Cure og Clash i motsetning til Duran Duran og Madonna. Hans identitet som «alternativ» vises i vittige vendinger. Iført alpelue, sjal og runde briller med vindusglass inntar han Arendal for å demonstrere mot Arne Myrdals FMI-møte. Jarles bestevenn Helge er «Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag» og Jarle følger konsekvent etter bjellesauen. Mye handler om mangelen på FITTE - ja, med store bokstaver, slik gutteliv gjør, antar jeg.

Det er i disse partiene romanen sklir ut og blir noen hakk for pratsom.

Skurrer

Renberg forteller liksom på innpust og utpust uten synderlig evne til å «kill his darlings». Det skurrer også når fortelleren av og til trer ut av historien og opererer som allvitende og moraliserende kommentator: «Nei. Det er ikke det samme for deg, Jarle.»

Men Tore Renberg er et fortellertalent som behersker det brede formatet. Og han er helt åpenbart en forfatter som kan få mange lesere, også i det krevende unggutt-segmentet der bare Lars Saabye Christensen og et par til blir invitert inn i varmen.

FÅ LITTERATURNYHETER TILSENDT - HVER UKE:

<!--BTEK0--> DYPERE: Tore Renbergs nye roman går dypere inn i historien om Jarle fra Stavanger. <!--/BTEK0-->