Familiebråk på Nordmøre

«Som dine dager er» fremstår som et nytt stykke heimstaddiktning, annet bind av det som åpenbart skal bli historien om Julie, gift Storvik.

Vi befinner oss i årene 1926 til 1933, og intrigen er spunnet om Julies og Jørgens mismot over ikke å slippe til som ansvarlige for gårdens ve og vel. Nærmest går de som gisler og ulønnet arbeidskraft for de gamle, som ikke vil slippe taket. Etterhånden har de tre gutter sammen, men blir fortsatt ikke betraktet som voksne. Det er noen dramatiske punkter i romanen, en ulykksalig abort, et slagsmål i ungdomshuset, noen vanskelige møter med Julies søster og hennes mørkemann av en prest, forøvrig den samme som i forrige bind prøvde å voldta Julie. Hykleren. Det problematiske ved boken er blant annet at man havner i slike selvsagte, enkle karakteristikker, fordi det ikke er mer å gå på: den tafatte ektemannen, den tyranniske svigerfaren, den fullstendig lojale og derfor slemme svigermoren, den kloke og snille faren - typer som blir som de er. Den vakre og misforståtte Julie.

Elendige tider

Miljøet og tidsbakgrunnen blir lapidarisk, altfor kortfattet og refererende fremstilt: Det er elendige tider både for bønder og arbeidere, arbeidsløshet, tvangsauksjoner, bankkriser og konkurser, landkommuner og bykommuner under statlig administrasjon, rollespill, forstillelse og klassehat, men knapt noe forsøk på analyser av hvorfor det gikk som det gikk.

De festlige opptrinnene, der finnes noen slike, blir oftest merkverdige. Når den første operaoppsetningen i Kristiansund skal finne sted, Glucks «Orefus og Evrydike» i 1928, sitter bondejentene og studerer motejournaler og syr underkjoler og besetninger, skildret med så mange detaljer at leseren ikke et øyeblikk er i tvil om at også her har Anne Karin Elstad gått til tidens kilder og skrevet nokså nøyaktig av. Premieren må forøvrig ha vært mer mondén enn noen moderne Cannes-festival, med måpende kristiansundere som nysgjerrige tittere, ikke til forestillingen, men til dem som er utstyrt med premierebilletter, etterpå overdådig begeistrede for anmeldelser i selveste hovedstadspressen.

Det er noe med at samtiden erobrer Nordmøre; Julie klipper håret kort.

«Som dine dager er» kommer ikke til å bli et høydepunkt i Elstads forfatterskap. For å nå sitt beste må hun ha et personlig forhold til stoffet, båret av indignasjon eller kjærlighet. Det har hun neppe hatt her. Skal vi tro at det er en transportetappe: Vi er kommet til 1933, og beveger oss vel mot en nærmere og selvopplevd fortid?