Familiedrama med nifs aktualitet

Mørke hemmeligheter begravd i en rasulykke i Kristin Vallas roman.

KRISTIN VALLA: Forfatter og journalist. Utgangspunktet for hennes nye roman er nifst aktuelt.
KRISTIN VALLA: Forfatter og journalist. Utgangspunktet for hennes nye roman er nifst aktuelt.Vis mer

«Menneskene hadde det godt der de bodde på toppen av leiren», skriver Kristin Valla i en kort innledning til den nye romanen «Ut av det blå».

Innledningen er fryktinngytende – om enn utilsiktet – aktuell. Den gjør rede for kvikkleiren her i nord som folk har bygget og bodd på i tusener av år, og som kan kollapse som et korthus og forsvinne under føttene på oss.

Rasulykke

I romanen skjer det i 1985, under ombyggingen av E6 nær Mo i Rana i Nordland. Jeg-personen, den da ti år gamle Elin, mister sin far og sine to eldre brødre i rasulykken. Bilen de satt i ble feid på sjøen sammen med trær, hager og hus. Brødrene ble funnet døde, flytende blant vrakgods, men faren, ingeniøren Bjørn Berg, ble aldri funnet.

«Bare pappa sank, kom aldri til overflaten, hadde noe i seg som gjorde ham tung.»

Dette «noe» er familiemysteriet som Elin gradvis skal nøste opp i mange år seinere, i 2007 når hun er tilbake i hjembygda Finneid for å rydde og selge barndomshjemmet etter morens død. Letingen skal bringe henne til fremmede steder og skjulte historier og avsløre en familiehemmelighet belagt med taushet.

Thrilleraktig

Slik sett kan Kristin Vallas «Ut av det blå» ha visse likhetspunkter med Lars Myttings «Svøm med dem som drukner». I Vallas tilfelle kan den skjulte historien virke en smule søkt, men opprullingen er medrivende fortalt i nesten thrilleraktige vendinger. Valla, som både har utgitt romaner og sakprosa tidligere, har en journalistisk klo i fortellerstilen som er effektiv i den nye romanen.

Kontrasten mellom fasade og virkelighet er kløktig beskrevet. Familien Berg, som tilhørte ledersjiktet ved Jernverket, var både rikere og mer bereist enn resten av bygda. Huset deres ble omtalt som «Lille Skaugum». Når Elin vender hjem for å selge, er det en velkledd redaksjonssjef fra et motemagasin i hovedstaden som framtrer for sambygdingene. Der befinner Ola seg fortsatt; han var barndomsvennen til Elins brødre og en slags ungdomskjæreste:

«Hånden hans streifet ermet mitt. Mer skulle det ikke til. Jeg ble rød og andpusten. En jentunge igjen.»

Moteverden

Ola er blitt forfatter, og mindreverdighetskompleksene river i motejournalisten Elin. Romanen inneholder flere passasjer fra livet i moteredaksjonen, fra lanseringsparties hos parfymeimportører og fra catwalken i Paris som er unødvendig lange og gir romanen et lett preg av ukeblad. På den annen side har hun treffende beskrivelser av høyhælte sko og fingermat.

Kjærlighetsforholdet til Ola og jakten på sannheten om faren er to hovedløp i romanen. Tilbakeblikkene på familiens bakgrunn og fragmenter av livet på Jernverket danner en god ramme rundt historien om en nøye designet fasade og tragedien som ble begravd i raset. Et svakt snev av såpeopera gjør ikke boka mindre lettlest.