TRAILER: Nederlandsk regissør med Bergman-inspirert film om kalde følelser i norsk natur. Video: Storytelling Media Vis mer Vis mer

Anmeldelse film «Forsvunnet»

Familieforholdene som utspiller seg, er like iskalde som det norske vinterlandskapet

Uoppgjorte konflikter i mor-datter-forhold.

FILM: Et iskaldt norsk vinterøde i hvitt og grått setter tonen i «Forsvunnet», filmen til den nederlandske regissøren Boudewijn Koole. Familieforholdene som utspiller seg i denne norsk/nederlandske produksjonen er minst like iskalde.

Forsvunnet

3 1 6

Drama

Regi:

Boudewijn Koole

Skuespillere:

Rifka Lodeizen, Elsie de Brauw, Jacob Oftebro

Premieredato:

9. februar 2018

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Verdwijnen

Se alle anmeldelser

De nederlandske skuespillerne Elsie de Brauw og Rifka Lodeizen spiller i et mor-datter-forhold som preges av usagte bebreidelser og uoppgjorte konflikter. Moren har en fortid som konsertpianist, mens datteren Roos er noen-og-tredve og fotojournalist på den internasjonale arenaen. Åtte år gammel valgte hun å bli hos sin far da foreldrene skilte lag. Forsoning mellom mor og barn har i høyden vært overflatisk, og noen ekte nærhet har aldri fått utvikle seg. Men når Roos nå oppsøker sin mor i det kalde nord, er det fordi hun trenger henne intenst av en spesiell grunn.

Pianospill

Samspillet mellom de to har sterke referanser til Ingmar Bergmans «Høstsonaten». I rommet der pianoet dominerer utspiller det seg vonde scener av innesluttet bitterhet. Kulden utenfor matcher følelseskulden inne. Den på utsiden er faktisk mer livgivende, ettersom dette er arenaen til Roos’ 13-årige halvbror Bengt (Marcus Hanssen). Hans kunstneriske eksperimenter med lyd og is ansporer Roos. Ny kontakt med den gamle flammen Johnny (Jacob Oftebro) er også med på å bryte opp isen – bokstavelig talt.

Ensomhet

Det er sammen med ham at Roos røper årsaken til at hun har oppsøkt familien igjen. Avsløringen kommer nokså langt ute i filmen og penser den inn på et nytt spor. Tilbakeblikkene på morens barndom, ensomheten i de fremmede konsertsalene, skal bidra til å sannsynliggjøre forsoningen, uten at de helt lykkes. Dette er i beste fall Bergman light.

Lydbildene i filmen – Schubert, klangen i istapper, susing i trær, ulende ulver og trekkhunder - er derimot kreative og stemningsskapende. Vekslingen mellom stillbilder og levende naturscener gir filmen et tydelig kunstpreg. En elg gjør en sjokkerende entre mot slutten, men bidrar mest til å gjøre symbolikken overtydelig.