Familiehistorie av klasse

Sobert, sympatisk og uhyre interessant om to bemerkelsesverdige skjebner.

BOK: Den indiske forfatteren Vikram Seths fortelling om sin grandonkel og grandtante kunne blitt en spekulativ -   ja, spektakulær -   romanbiografi. Det er den ikke blitt. Boka er blitt en redelig, litt omstendelig og svært interessant dokumentar om to bemerkelsesverdige skjebner i det forrige århundrets Europa.

Ekteskap

De to er tysk-jødiske Henny som så vidt unnslapp Holocaust ved å flykte til England. Og indiske onkel Sjanti, som studerte til tannlege i mellomkrigstidas Berlin. Dette odde paret giftet seg godt voksne; et delvis fornuftig inngått etterkrigsekteskap som skulle vare i førti år. Vikram Seth bodde hos dem da han studerte i England et titall år seinere. Den kritikerroste forfatteren, (bl.a. av «En passende ung mann») bestemte seg for å skrive deres biografi, mens onkelen ennå var i live og kunne intervjues. Ved et slumpetreff kom han over en rekke brev fra tante Henny. Hun snakket aldri om fortida, heller ikke til sin mann. Men gjennom brevene avdekkes den abnorme sorgen over en søster og en mor som ble drept i Theresienstadt: Raseriet over venner som sviktet, den håpløse erstatningssaken mot en stiv tysk stat som krevde «vitner» og bevis for tapt eiendom osv.

Redelig

Boka åpner med Seths egen fortelling om sitt mangeårige opphold hos onkelen og tanten. Om den lett nevrotiske og familieløse Henny, som aldri kunne forsone seg med sin ektemanns asiatiske slektsglede. Og om onkelen som mistet armen under krigen, i kamp for et England, som hadde kolonisert hans hjemland. Deretter fortelles onkelens biografi ut fra blant annet intervjuer og Seth-slektens historie. Siden altså Hennys fortelling, gjennom skrevne kilder.Det sies at det for en biograf er umulig å framstille virkeligheten slik den har vært. At det alltid vil måtte «diktes». Men hvis en går med på at ikke alt er fiksjon, så klarer Seth å framstå som en svært redelig forfatter som holder seg så tett opp til «virkeligheten» som mulig. Han bruker brev, gamle pass, direkte avskrift fra båndopptager, innkallingskort, historiske fakta, sine og familiens egne minner.

Redsel og gru

De få gangene Seth forsøker å leve seg inn i personenes valg og følelsesliv, er det med et forsiktig «det er mulig ..». Kanskje har han en tendens til pedanteri og detaljfikseringer. Som når han dveler lenge ved en, for oss lesere, uinteressant arvestrid i familien Seth. Likevel er dette stoffet så ekstraordinært og dramatisk i seg selv -   at det kler denne langsomme tilnærmingen (Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd om en Ketil Bjørnstad eller Karsten Alnæs hadde fått fatt i liknende stoff.)Visse steder tillater Seth seg også egne refleksjoner. Blant annet rundt Tysklands sentrale rolle i Europa. Ja, han går så langt som nærmest å gi dem skylden for dagens terrortrusler gjennom Holocaust-byrden, som nå bæres av uskyldige palestinere. Og som på mange måter er årsaken til det ustabile Midtøsten. Mest interessant er etterkrigskorrespondansen til Henny: Hvordan forholdt en tysker -   som mot slutten av trettiårene ble tvunget til å være «jøde», seg til etterkrigstidas Tyskland. Henny vendte aldri tilbake. Hun tilgav heller aldri dem som ikke klart og åpent tok avstand fra nazismen. Og hun raste over eksvenner som hun mistenkte for å lengte tilbake til krigens velstand. Nettopp dette er en del av krigshistorien som vel ikke er så velkjent. Avslutningsvis må jeg nevne en kuriositet fra OL i Berlin, der onkel Sjanti befant seg. Han forteller med en likefremhet som er symptomatisk for tonen i denne boka. «Jeg så Hitler på nært hold under de olympiske lekene.() Han hadde ei bru i munnen og var sminket med leppestift og alt mulig. Jeg lurte litt på om han var homo -   men seinere fant jeg ut at de skulle filme ham i farger.»