Familiekrets

Utdrag fra boka Mellom rommene

De siste ukene har ledet henne i en annen retning enn forventet, det ser hun klart der hun sitter og samler krefter i stuen, etter at de andre har gått.

Mens hun planla konfirmasjonen og svelget motforestillingene, hadde hun sagt til seg selv at nå var hun i alle fall snart ferdig med dét kapitlet. Da det tårnet seg opp, hadde hun boldt ved like en forestilling om et pusterom etterpå. Som om det skulle vært et mantra, hadde hun messet for seg selv: Ute av skyggen, ute av skyggen, ute av skyggen… Og hun hadde sett skyggen så tydelig for seg: Det som kastet den, eide all verdens tid, og ventet uten å tvile, med en ensporet, fryktelig tålmodighet.

Hun strekker seg etter kannen på bordet, skjenker i koppen og ser seg rundt - på alt som må gjøres. Hun skal gjøre det - hun må bare samle seg først, bli ferdig med disse tankene som kverner - om å være på etterskudd og leve et skyggeliv. Hun hadde trodd hun kunne legge det bak seg nå da hun endelig har tatt seg sammen - tatt fri for å rydde i huset. Men fortsatt kjenner hun at hun må snu og vende på alt for å se hva som ligger under - hvorfor det for eksempel nesten bestandig føles som noe drar i henne, som for å hindre henne i å hvile i seg selv. Her hun sitter og er på nippet til å gjøre det - hvile i seg selv - tror hun at hun begynner å ane hva det er som ligger bak: Guds og hvermanns forventninger treffer henne som varmesøkende prosjektiler, uansett hvor hun er, uvisst av hvilken grunn. Like uunngåelig som vann renner mot det laveste punkt blir hun oversvømmet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun lener seg tilbake med koppen i hånden - det er godt å sitte slik, det føles som det er det første pusterom hun har hatt på uker - enda hun faktisk har sittet med hendene i fanget det meste av tiden, slik virker det i alle fall nå.

«Det skal komme dager frie for skygger kastet av andres forventninger» - var det ikke dette hun hadde fablet om da det hadde vært som verst? Var det ikke slik hun hadde trøstet seg selv og holdt liv i håpet - ved hver kveld å rette en indirekte bønn til den Gud hun ikke kunne la være å tro på?

Hun hadde ikke et øyeblikk trodd hun skulle bli bønnhørt.

Og likevel måtte hun ha ventet det - det ser hun klart - ellers ville hun neppe reagert som hun gjorde da alt tok en annen vei. Ikke at hun skjønner hvordan en forventning om noe som helst skulle kunne overlevd disse ukene med kvelende pessimisme - hun hadde ikke sett en gnist av håp noe sted, og husker ikke når hun sist hadde tenkt at nå, blir alt snart bedre. Nei, en forventning måtte ha hatt utspring i selve bønnene, ved at den gjentatte mumlingen faktisk var blitt hørt - av henne selv. Eller den kunne ha skrevet seg fra visualiseringen av skyggen, og det sinnbildet av det motsatte som visualiseringen automatisk hadde resultert i: Et lysrom så fritt at det var umulig ikke å lengte.

Eller kanskje svaret lå et helt annet sted, på et plan hun i det lengste ville holde utenfor - at den gudstro hun ikke kunne fri seg fra skulle ha flere aspekter enn dem hun alt regnet med.

For eksempel at hun innerst inne skulle tro på en belønning forbeholdt et etterpå, i et slags proporsjonalt samsvar med offeret som var gitt. For eksempel at en slik tro skulle vise seg å være mer enn en forestilling - kanskje en speiling av noe helt målbart - en realitet.

Hun reiser seg og henter et pledd. Termostatene er innstilt på kjølige formiddager og lune ettermiddager - det er ingen vits i å skru dem opp nå, siden hun hvert øyeblikk skal begynne å arbeide. Hun skal bare sitte en stund til, for dette pusterommet er av den sorten hun har lengtet etter - hun er hevet over den daglige fra-hånd-til-munn-tankegangen - det føles som å sitte på en høyde med vidt utsyn til alle kanter. Og hun vil utnytte pusterommet til det ytterste, vil bruke følelsen til å nærme seg det hun lenge har skimtet, det som hadde oppstått i etterkant av konfirmasjonen og kanskje bare var en naturlig reaksjon, til tross for at det ikke hadde føltes slik. For hun tror ikke at hun noen gang har opplevd noe lignende: Et etterpå som et eksil. Et etterpå som på bibelsk vis skilte klinten fra hveten og etterlot henne ribbet - i en tilstand ikke engang hun kunne se noe forsonende i eller finne gode unnskyldninger for, i og med at hennes sympati simpelthen ikke omsluttet slikt som dette. Hun hadde ganske visst opp igjennom årene gitt andre i tilsvarende situasjoner en hjelpende hånd - hørt på dem mens de sutrende fastholdt bildet de hadde dannet seg av sin skjebne - gitt dem den hjelpen de bad om, men hun hadde gjort det uten virkelig medfølelse - som fra lang avstand. Og dersom vedkommende hadde grepet hånden uten å la seg merke av hennes manglende medlidenhet, hadde hun i all stillhet foraktet vedkommende. Hun hadde lukket seg automatisk i møte med det selvopptatte, blikket var blitt et enveis-speil der den sørgende på sin side kunne gjøre hva han eller hun ville - for eksempel hengi seg til studiet av sitt eget sønderknuste speilbilde - mens hun kunne sitte og undre seg, undre seg over at noen kunne la seg hjelpe av så lite.

Og så hadde hun altså gjenfunnet den samme selvopptatte kretsingen i seg selv. For hun hadde ikke vært i tvil - hun hadde gjenkjent både faktene og frasene - hendene som gestikulerte som om de ville karre til seg, og setningene som endeløst snodde seg mellom ordene jeg og liksom og som om. Som i et mareritt hadde hun vært splittet - i én skikkelse som kunne se, men ikke være, og én som ingenting så, men kalte seg jeg. Sett fra førstnevnte virret den andre rundt og lette etter det eneste den faktisk hadde - seg selv. Men når hun sekundet etter befant seg i den andre - lik en forvirret som med brillene skjøvet opp i pannen lette etter sine briller - hadde hun kjent hvordan det føltes å miste fornemmelsen av å være.