Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Vivarium»

Familien er det fryktelige

Grøsseren «Vivarium» sperrer hovedpersonene inne i familieidyllen i forstaden. Det ville vært en flott tv-episode, men har svakheter som kinofilm.

MARERITT: Gemma (Imogen Poots) og Tom (Jesse Eisenberg) fanges i en forstad det er umulig å komme seg vekk fra i grøsseren «Vivarium». Vis mer

«Vivarium»

4 1 6

Grøsser

Regi:

Lorcan Finnegan

Skuespillere:

Imogen Poots, Jesse Eisenberg

Premieredato:

22. mai 2020

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Vivarium»

«Det ville vært en skummel serieepisode, men blir en litt langdryg skrekkfilm»
Se alle anmeldelser

FILM: Hva er det skumleste du kan tenke deg? For folket bak «Vivarium» synes svaret å være klart: Det finnes ingenting verre enn å plukkes ut av det vanlige livet ditt og plasseres i et lite hus i forstaden sammen med kjæresten din og et spedbarn som aldri slutter å skrike.

Dette er med andre ord en skrekkfilm der det skumle ikke er spøkelser eller monstre, men det klaustrofobiske familielivet som muligens ender opp med å gjøre enten deg selv eller barnet ditt til et monster. Eller alle, samtidig. Lystig er det ikke, men det har strengt tatt aldri vært noe kriterium for denne sjangeren. Men er det nifst? Litt, men ikke helt nok.

Forstadshelvete

Gemma (Imogen Poots) og Tom (Jesse Eisenberg) er et helt vanlig, småkjeklete par som ser etter et sted å bo. Av en eller annen grunn synes de ikke det er noe urovekkende ved salgsagenten som har et antrekk som en begravelsesagent og et smil som Pinocchio. Ei heller stusser de så mye som de burde når de blir tatt med til en forstadslabyrint der husene er identiske, men forunderlig fri for folk.

Snart er Gemma og Tom etterlatt i forstadshelvetet. Når de prøver å komme seg vekk, havner de bare på samme sted som de startet. De får levert tannbørster, smakløs mat og små beskjeder. Snart er de, på mirakuløst vis, blitt en familie. Og det er da det virkelig begynner å bli mørkt, en dødelig triangel der mor, far og barn er henvist til å være sammen og bringer frem det verste i hverandre.

Kunne vært skumlere

Det har vært flere grøssere i de senere år som prøver å bruke sjangeren til å ta opp samfunnskritiske eller psykologiske temaer, og «Vivarium» hører til disse. Konseptet er interessant og gir et fint utgangspunkt for diskusjonene over halvliteren etter at filmen er ferdig. Det avsluttes akkurat passe svart og psykedelisk. Det er likevel vanskelig å fri seg fra tanken på at «Vivarium» er en episode av «Black Mirror» som er blitt tøyd ut litt lenger enn den tåler for å kunne havne på kino.

Det monotone spedbarnslivet som knuger ned Gemma og Tom kan til tider føles monotont og knugende for noen hver, også for de som sitter i salen. Slik sett ville denne historien vært langt skumlere om den hadde blitt inntatt i kortversjon fra din egen sofa, kanskje akkurat en slik sofa som Gemma og Tom sitter i og forbanner livet sitt.

.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!