Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Omsorgsbygg:

Familien først

Oslo kommune preges for tida av en habilitetsskandale av de sjeldne, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Varselet om nepotisme og ukultur i det kommunale Omsorgsbygg kom i mars 2018. Fire bystyrepolitikere i Oslo og en journalist i Dagbladet ble da fortalt at personer i ledelsen «misbruker makten dem har for å gi venner og familie faste og spennende stillinger».

Ifølge varsleren opererte toppledelsen i foretaket med filosofien «hjelper du meg, hjelper jeg deg». Omsorgsbygg er eid av Oslo kommune, forvalter over 900 000 kvadratmeter, omsetter for over en milliard kroner i året, og har om lag 160 ansatte. Det var først og fremst foretakets direktør, Per Morten Johansen, beskyldningene ble rettet mot.

Anklagene ble raskt avfeid av både styret, ledelsen og tillitsvalgte. Så sent som i august sa kommunikasjonssjefen til Dagbladet at påstandene om mangel på stillingsutlysninger og habilitetsvurderinger i ledelsen før ansettelser ikke stemte. Styrelederen støttet uttalelsen. Begge mente det motsatte kunne dokumenteres. Ifølge dem var alt på stell.

Knappe seks måneder seinere har saken utviklet seg til å bli en skandale for styret, direktøren og folka rundt ham. Historien om foretakets ansettelsespraksis strekker seg nesten et tiår tilbake, og vitner i beste fall om en inkompetent personalpolitikk. I verste fall har det foregått tildekt favorisering av nære venner og eget blod i en av landets største eiendomsforvaltere.

Som Johansen seinere skulle formulere det til Dagbladet: «Jeg skjønner at dette ikke ser bra ut.»

Det har han helt rett i. Ikke bare viser det seg at direktørens forlover og jaktkamerat ble ansatt i foretaket, etter at Johansen selv signerte både innstillingen, jobbtilbudet og kontrakten.

«Direktørens stab» fant også plass til direktørens datter, etter tips fra sjefen selv om at hun kunne være en passende kandidat. Ved hele seks anledninger fikk datteren stillinger ingen andre hadde muligheten til å søke på, fordi stillingen aldri ble utlyst.

Som om det ikke skulle være nok å innlemme forloveren og datteren i foretaket, ble også datterens samboer, direktørens svigersønn, en del av familien. Ved flere anledninger fikk han engasjementer i foretaket. Det var datteren som tipset HR-direktøren om kjærestens jakt på arbeid.

Seinere fikk svigersønnen et lønnshopp på 125 000 kroner, til tross for at byrådet hadde nedlagt lønnsstopp. Gjennom kreativ triksing sørget to direktører for at svigersønnen fikk utbetalt en sum tilsvarende lønnstrinn 55, uten at han formelt ble lønnet etter dette trinnet.

Dokumentasjonen foretakets ledelse og styre mente skulle bevise at alt var gjort etter boka, er seinere gjennomgått av Kommunerevisjonen. Der kom de fram til motsatt konklusjon som Omsorgsbyggs direktører, og anbefalte at kommunens kontrollutvalg skulle fatte følgende vedtak:

«Kontrollutvalget merker seg at Kommunerevisjonens gjennomgang viser at flere stillinger i Omsorgsbygg Oslo KF antakelig ikke har vært utlyst slik regelverket tilsier, og at det foreligger habilitetsfeil ved flere av ansettelses- og lønnsavgjørelsene. Kontrollutvalget mener at dette er alvorlige feil. Kontrollutvalget understreker betydningen av at byrådet sikrer at alle kommunens virksomheter er kjent med og følger reglene for ansettelser og kravene til habilitet i saksbehandlingen.»

Vi bør merke oss særlig to momenter ved Kommunerevisjonens forslag til vedtak. Fordi slike instanser snakker med innestemme, er «alvorlige feil» blant de strengeste konklusjonene organet kan komme til. Videre ligger det til grunn at ledelsen i Omsorgsbygg enten ikke har forstått, eller har villet forstå, grunnleggende regler for ansettelser og habilitetskrav.

Selv opplever direktøren at han prøvde å være ryddig fordi han selv ikke ansatte medlemmer av egen familie. Men det er likevel brudd på lovverket når slike beslutninger fattes av direktører under ham.

Kommunerevisjonen har imidlertid ikke undersøkt hvorvidt direktørens venner og familie er kompetente nok, eller om de har forringet andre ansattes mulighet til å få stillingene. Det er merkelig, all den tid det har vært sentralt i varslene.

Nå må styret i Omsorgsbygg og byrådet ta stilling til om det er holdbart at et milliardforetak i landet største kommune holder seg med direktører som ikke klarer å handle i tråd med lover og regler. Og ikke minst om de har tillit til styrets skikkethet til å følge opp foretakets praksis.

Skal vi tro direktør Johansen selv, vil han ikke gå frivillig. I et opptak fra et allmøte i Omsorgsbygg Dagbladet har fått tilgang til, formulerer direktøren det slik: «Nei, faen, jeg skal stå gjennom det. Jeg skal stå gjennom det. Og så får jeg tåle det som kommer, og ta det som en mann.»

«Manndommen» skal i utgangspunktet vurderes i styret, som tidligere har uttrykt full tillit til Johansen. I siste instans er det Oslos byråd som står ansvarlige. I en normal situasjon ville byrådsleder Raymond Johansen vært siste instans i en slik sak.

Men så har det seg slik at direktør Johansen er byrådsleder Johansens bror.