Familien i fritt fall

Sterkt, sterkt, bittert.

BOK: Å lese er ikke minst å lytte med tankene, så lenge det finnes noe å lytte til. Anne Enrights «Sammenkomsten» er skrevet på en måte som absolutt setter leseren i lyttemodus.

Fortellerstemmen som beretter historien om den irske familien Hegarty er så særegen, innforstått og vanlig at det på tross av den lakoniske og bitre ironien så å si hele veien åpner opp for nye sammenhenger.

Dette er ikke en roman om en frodig og halvtragisk Dublin-slekt i for eksempel Frank McCourts manér. Den er kresent og underforstått skrevet. Utgangspunktet er at de gjenlevende medlemmene i familien Hegarty skal samles, for å begrave broren og sønnen Liam. Veronica, som jeg-fortelleren heter, må presentere den halvsenile moren for dødsbudskapet. Det ender med at moren slår til henne.

Ambivalens

Mens Veronica forbereder begravelsen og venter på søsknene, forteller hun brokker fra familiens historie, fra den vakre bestemoren Adas liv med den rastløse Charlie Spillane, som blir mannen hennes og Veronicas bestefar. Vi møter også Lamb Nugent, som i alle år er forelsket i Ada. Han kommer den fattige familien i et avhengighetsforhold til, siden de leier hus av ham. Minnene sirkler mest om Liam, en sjarmerende men håpløs rotekopp som fra ung alder av drikker seg inn i tung alkoholisme. Veronicas forhold til Liam var spesielt nært, og boka bærer preg av ambivalensen hun etter hvert får til ham; for ikke å nevne til bestemoren, moren, faren, alle de andre søsknene, og sin egen mann. Den eneste som ser ut til å slippe unna er datteren.

Bil om natten

Dette handler om ulykkelige mennesker. Veronica er gift med den karaktersvake forretningsmannen Tom. Hun har kommet til den alderen i ekteskapet hvor sex med Tom ikke lenger er så fristende. Dette medfører frustrasjon og underdanighet fra ektemannens side. Veronica er materielt sett en velstående kvinne, men søsken, foreldre og besteforeldre fortsetter å plage henne. Hun drikker metodisk og kontrollert, og er søvnløs. Om nettene kjører hun stadig oftere med bilen rundt i Dublin, i stedet for å være utro.

Romaner om traumatiserte familier og oppvekster er mildt sagt ikke noen nyhet. I sjangeren er ikke «Sammenkomsten» noe mesterverk, men i strømmen av samtidsromaner med denne tematikken skiller den seg ut. Anne Enright lar Veronicas stemme være innforstått på en måte som ikke stenger for innsiktene om hva som egentlig foregår. I stedet appellerer antydningene til leserens erfaring. Om hva?

Det handler om hvordan mennesker som kommer fra små og overbefolkede kår på et tidspunkt slutter å fungere som noe givende og vitalt for hverandre, og mot sin vilje blir motstandere, eller ødelegger for seg selv, og de andre. At det finnes gode grunner til at det ble slik, er sannsynlig. Noen av dem lar Enright oss ane, men det hun først og fremst sier er at heller ikke den som forteller historien skjønner hva som gikk galt.

Uten styring

Miséren har kommet for langt – eller har den? Mot slutten av romanen er Veronica på vei ut av ekteskapet, noe som ikke er tragisk for andre enn Tom. Men så, i siste øyeblikk, skjer det noe som også kan forandre på dette. Slik er noen av oss, sier teksten, patetiske, uten å være i stand til å gripe skikkelig tak i egne liv og styre dem dit vi ønsker. Tilbake står kampen for å finne den daglige meningen med livet. «Sammenkomsten» anbefales. Johann Grips oversettelse tar tonen, og gjenskaper sikkert de rommene i teksten som Enright lar stå åpne.