Familien kunne blitt deportert, men ble reddet av fotballstjerne

Péter Esterházy skriver rørende og vakkert om sin mor.

IMPONERENDE: Den ungarske forfatteren Péter Esterházy har et imponerende forfatterskap bak seg. Foto: NTB SCANPIX / AP /Bernd Kammerer
IMPONERENDE: Den ungarske forfatteren Péter Esterházy har et imponerende forfatterskap bak seg. Foto: NTB SCANPIX / AP /Bernd KammererVis mer

ANMELDELSE: Péter Esterházy tilhører det som engang var Ungarns mektigste, eldste og rikeste adelsfamilie. Han ville ha vært greve, om ikke kommuniststyret fratok familien gods, gull og rettigheter. Han ble forfatter, en av Ungarns fremste.

Mest kjent er han for «Himmelsk harmoni» (2000), en sjuhundre siders mastodont som mange omtaler som Ungarns nasjonalepos.

Med utgangspunkt i sine forfedre tar han der for seg de siste sju hundre år av Ungarns historie. Boka avsluttes i 1956, da familien mistet alle sine privilegier, og grevefaren endte som gulvlegger.

Familiens historie
Nå har Esterházy skrevet om sin mor. Det har han forsåvidt også gjort før. Store deler av hans forfatterskap dikter nemlig rundt familiehistorien, og «Ingen kunst» er en fiktiv beretning om moren.

Familien kunne blitt deportert, men ble reddet av fotballstjerne

En kvinne som i følge Esterházy i virkeligheten var både forsiktig og kuet, men som i denne boka fremstilles som en stolt og sterk og fornem dame med voldsom energi og knallgul hatt. Og som ihuga fotballfan.    

Boka er lagt til Budapest, og formulert som en slags samtale mellom mor og sønn — altså forfatteren. Hun besøker ham på sykehuset etter en operasjon. Han sitter ved hennes dødsleie. Hun blander seg inn i hans skriving, han i hennes historie. Han reflekterer rundt forholdet mellom mor og sønn. Hun forteller om Ungarn i femti- og sekstiårene. Da sto familien i fare for å bli deportert, men ble reddet av morens vennskap med Ferenc Puskás. Han var den største stjernen på landslaget på begynnelsen av 1950-tallet, gullalderen i Ungarns fotballhistorie. Esterházy leker seg med fantasier om Puskás som en stor beundrer av hans mor. Han bruker også fotball som bildet på den friheten som ble fratatt ungarerne da Sovjet invaderte den tidligere stormakten i 1956, 

Lekende lett
Dette er en selsom bok, slik Esterházys bøker alltid er. Han skriver på en måte lekende lett, og danser nærmest i ord, vrir og vender på virkeligheten med en suveren arroganse.

Han kan med lett humoristisk penn for eksempel skrive om tanten som ble voldtatt av en sovjetisk soldat, iblandet de mest hverdagslige betraktninger og detaljer.

Men han gjør det ikke enkelt for oss lesere. Tvert om synes det som om han bevisst leker gjemsel med oss. Han hopper i tid og perspektiv. Han skriver snirklete — nesten jålete - med forbehold, innskutte setninger og med en rekke henvisninger til egne og andres verker og til Ungarns historie. Fotballhistorien i særdeleshet. For en utenforstående så innforstått at det er lett å falle av lasset.

Fortsatt usikker
Det må jeg innrømme at jeg delvis gjorde med «Ingen kunst.» Etter endt lesning er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg egentlig har lest. Annet enn fragmenter som hver for seg er verd å lese. Formulert i et nydelig språk — også takket være oversetteren Kari Kemény. Og med en kjernefortelling om mor og sønn som både er rørende og vakker.  

Men så heter da også boka «Ingen kunst»— og er muligens ment som en bagatell i et ellers imponerende forfatterskap.