Familien «skrivekløe»

Familien Newth har til sammen skrevet over 80 bøker. I år kommer det enda flere.

Familien Newth i Bærum er i tredje generasjon rammet av et smittsomt og uhelbredelig virus. Bare ett familiemedlem og labradoren Sila, har vist seg resistente mot viruset, mens barnebarna i fjerde generasjon allerede har fått utslag av familiesykdommen:

En ustoppelig skrivetrang og formidlingsbehov som i tre generasjoner har resultert i rundt 130 utgitte bøker, oversatt til flere språk, mange både nasjonalt og internasjonalt priset.

Philip Newth (1939), i utgangspunktet britisk, har stått for nærmere 50 av utgivelsene. Og nevner du «Roboten Matilda» for dagens ungdom, får de glans i øynene. Rampete Matilda som dukket opp første gang i 1982, begir seg fra høsten ut på bokmarkedet igjen. Hun har lenge vært på museum, der hun blir funnet av datteren til Samantha i første bok. Hun gjenoppliver Matilda, og vi kan vente oss litt av hvert langt inn i framtida.

Forelskelse

Philip kom til Norge for 40 år siden på 14 dagers ferie. Trodde han. Han hadde forelsket seg i kunststudenten Mette (1942) som var på tur i hans distrikt. Han landet på norsk jord, nesten før hun var hjemkommet. Ferien ble lengre enn han trodde.

Mettes forelskelse i ham var ikke mindre. Han jobbet delvis som kelner for kost, losji og gratis øl på en prominent kunstnerkafé i England. Da den store, entusiastiske og sjarmerende bamsen serverte Mette med tommelen i suppa, var det gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mette ville bli kunstner fordi hun i hvert fall ikke skulle bli forfatter som moren og faren, Lalli (1905- 1980) og Fridtjof Knutsen (1894- 1961) som samlet skrev nærmere 50 bøker.

Mette vokste opp med bøker og atter bøker og foreldre som satt rygg mot rygg og skrev, når ikke faren var på jobb som krimreporter i Aftenposten.

- Mine foreldre var alltid uenige og kastet manus i ovnen. Da sto søsteren min og jeg klar og dro det ut igjen.

Mette ble akademiutdannet kunstner, men i 1969 bukket motstandskraften mot skrivetrang under, og hun debuterte med billedbok som hun illustrerte selv. Etter den er det blitt vel 20 bøker, i tillegg til framtredende stillinger innen kunst- og kulturmiljøet. I dag er hun rektor ved Kunsthøgskolen, men trekker seg fra høsten.

- Mer bevegelse

- Jeg vil designe min egen dag igjen, ha blank tid og leve et liv i mer bevegelse. Jeg skjønner at det er på tide, for når folk spør meg om hvilken bok jeg leste sist, blir svaret «ny lov om universitet og høgskoler». Nå har jeg båret staur lenge nok, sier Mette som til høsten kommer med en skjønnlitterær tekstsamling om mennesker på vandring.

- Jeg vil skrive om mennesker uten land, kaste blikk tilbake i historien for å se hva vandringene har betydd. I dag har verden låst døra, det finnes ingen frie land å flykte til.

I 1964 inntok Mette og Philip Newths førstefødte Eirik blokkleiligheten på Rykkinn. Han tok ordet i familien som toåring og har siden beholdt det. Og skjønt både Philip og Mette er blant de svært pratsomme, er det vanskelig å komme til orde når Eirik er til stede.

- I hvert fall går vi andre inn i stua når Mette og Eirik setter i gang, sier Newth senior, til hverdags Phil.

- Jeg vet at jeg skravler, og at Eirik og jeg har diskutert og pratet siden han var liten, men Eirik tar likevel kaka med stadig nye og entusiastiske temaer. Når han er her, blir temperaturen alltid ganske mye høyere, og vi andre litt blassere i blikket, mens hjernecellene våre er i høygir. Han er et levende oppslagsverk. Egentlig trenger vi ikke leksikon. Det er bare å skru på Eirik, sier Mette.

Populærvitenskap

Mamma Mette trodde han skulle bli astrofysiker som han også er utdannet til. Som sjuåring sto han på terrassen om natta og studerte stjernene med sine første kikkert. Han vekket foreldrene som snublet ut og så på Oriontåka.

Men han viste seg svært angrepet av familieviruset og debuterte i 1992 med «Se opp på vår egen stjernehimmel». Siden er det blitt 10- 12 populærvitenskapelige bøker som har vunnet norsk og internasjonal anerkjennelse. Han er i år allerede ute med to nye bøker, «Tallenes verden» og «Planetene». Og det kommer mer til høsten. Han skriver om vitenskap og framtid så vi forstår det.

Etter å ha dominert familiediskusjonen rundt kjøkkenbordet på Rykkinn med lange utredninger om mange temaer, må han, heldigvis for resten av familiens samtaledeltakelse, gå. Han skal til Bologna for å være gjest på bokmessa.

Så lenge han er der, er søsteren Hege (1966) og hennes tvillingbror Torstein fåmælte. Heges ektemann også, iraneren Iraj Nouri (1959), som også er billedkunstner og forfatter.

Abstinens

Med besteforeldre, foreldre og bror som forfattere ville Hege fått abstinens uten å leve med en forfatter. Hun hadde nok også tenkt å styre unna forfattersmitten, men i 1989 kom «Mamma Mia», skrevet sammen med pappa Phil en måned med pisseregn under englandsferie. Til høsten kommer «Hvorfor gråter ikke hunder?», illustrert av ektemannen, utdannet billedkunstner i Iran.

- Hva den handler om? Hege nøler, og Iraj svarer.

- Hun forteller om en innvandrerfamilie som til forveksling likner andre mennesker. De har verken horn eller haler, sier Iraj som i høst utgir tredje bok, basert på Persias store, klassiske helteepos.

Illustrert av ham selv, naturligvis. Ved siden av skrivingen arbeider han som maler og har deltatt i flere utstillinger.

- Det er deilig at vi har fått inn friskt blod i familien, sier Mette som serverer te rundt kjøkkenbordet. Det stammer fra Yrkesskolen i Oslo og har tjent familiens som samlingssted i snart 40 år. De store skuffene var kjærkomne for barna da de var små. Der puttet de all maten de ikke likte, og ble først oppdaget når lukta begynte å spre seg. Bordet hadde også noen egnede kvisthull for mindre grønnsakbiter. De er etter hvert spunset av snekkersønnen Torstein, tømmermester i eget firma.

- Hvordan unngikk han familiesmitten?

- Jeg kunne ikke skrive, sier Torstein.

- Ikke sant, sier mamma Mette. - Du skrev en svært analytisk, interessant og kritisk særoppgave om din bestefars forfatterskap.

Skreddersyr bokhyller

Men mens resten av familien skrev, valgte Torstein sin egen vei. Han fikk familiens porsjon av musikalske evner og hadde eget band. Men valgte et håndfast yrke. I dag bygger han arkitekttegnede hus, men trår til når hans upraktiske familie trenger en håndsrekning. Det er han som bygger skreddersydde bokhyller for familiens store produksjon og leselyst.

Det ser forresten ut til at hans egne barn ikke går fri. Sønnen på 12 er godt i gang med tegneserier.

- Men jeg skal nok få ham inn på snekkerlinja, sier Torstein.

Og mens ordene kolliderer i kjøkkenet på Rykkinn, sprer det seg en deilig duft. Det er Iraj som koker ris med persiske urter.

- Jeg er kommet inn i en fantastisk familie, og det var nok den som utløste forfatteren i meg, sier Iraj.

- Det er gleden over å skape, entusiasmen som driver oss. Og entusiasmen topper seg hos Eirik og Phil, sier Mette.

- Og så er vi alle cellulosearbeidere, enten vi snekrer eller skriver, sier Eirik som gjerne vil ha inn et lengre debattinnlegg om databokas framtid for å spare trærne.

- Det kan ikke finnes en familie som har ødelagt så mye skog som oss, sier Eirik.

ROVDRIFT PÅ TRÆR: Familien Newth driver rovdrift på trær. Samtlige medlemmer er forfattere, som samlet har skrevet over 80 bøker. Og alle kommer med nye bøker i år. Bare Torstein til venstre er resistent mot familieviruset. Til gjengjeld bygger han bokhyller for mor og far, søster, bror og svoger når han ikke som tømmermester i eget firma bygger arkitekttegnede hus. Fra venstre Torstein, Eirik, Iraj Nouri, Mette, Philip og Hege.